Atter en 17 mai feiring til skogs

Så sto 17 mai for tur. Ikke bare var det nasjonaldag i vente, et 200 års jubileum skulle også feires. Som jeg også har gjort tidligere ble bunad, pølse, is, hylende unger og rabiate russ bare overdøvet av marsjerende korpsmusikk byttet ut. Erstatningen var kano, fluestang og ikke minst ro.

Ferden gikk til sørlandet og Indre agder, nærmere bestemt Froland kommune. Her har jeg vært flere tidligere år og forsøkt fiskelykken. Det har vært både seiere og bitre tap rent fiskemessig. Denne gangen hadde jeg håp om døgnflueklekking og ørret som var sulten.

Vi hoppet i kanoen utpå fredags ettermiddag og gled avgårde. Lopi oppførte seg langt bedre enn sist han var ballast i kanoen. Han gjorde svært få krumspring og padlingen ble langt enklere.

teltlivet_blogg_17mai_indreagder1

På vei

teltlivet_blogg_17mai_indreagder2

Øya som blir helgens hjem

Vi padlet ikke så langt før jeg så de første døgnfluene komme seilende i sin egen lille seilas. Det lover godt kan jeg konstantere. Vi padler oss frem til øya vi skal bo på denne helgen, og siden jeg som alltid har planlagt i dager og uker ender jeg med å henge soveposen til tørk. Etter innfallsmetoden fant jeg ut av at den burde vaskes (og når jeg finner ut av det er det mest sannsynlig på tide også). Problemet var bare at tørketrommel ikke var å oppdrive. Den ble nesten tørr i kveldssolen.

Jeg så fremdeles døgnfluer, men det var overraskende lite vakaktivitet. Det var noen sporadiske vak i løpet av kvelden, men ikke mange. Jeg forsøkte meg på de som var innenfor kastehold uten hell. Vi koste oss derimot med en flott solnedgang, og en god bok i den nesten tørre soveposen.

teltlivet_blogg_17mai_indreagder3

Fine er disse døgnfluene

teltlivet_blogg_17mai_indreagder4

Sporadisk kasting

teltlivet_blogg_17mai_indreagder5

Sovepose til tørk

teltlivet_blogg_17mai_indreagder6

Solen takker for seg

teltlivet_blogg_17mai_indreagder7

En vakker avslutningen på dagen

Etter å ha lest mine sider lukker jeg øynene og sier god natt. Bare for å bli vekket av alarmen Lopi midt på natten. Ikke vet jeg hva som fanget oppmerksomheten hans, men han hadde tydeligvis behov for å fortelle at det var noe som var verd å være klar over. Det gjorde egentlig ikke så mye for når jeg åpnet øynene igjen var det et fantastisk måneskinn. Et flott skue før jeg igjen fant drømmeland.

teltlivet_blogg_17mai_indreagder8

Månen gjemmer seg et lite øyeblikk bak skyene

Vi ligger relativt lenge når vi våkner 17 mai. Jeg ligger og hører på min egen korpsmusikk. Gjøken er bassen, orrfuglene står for diskanten mens småfuglene blåser sine små fløyter. Endene stemmer i og har sine egne vers. Det er bare for meg og Lopi å hoste opp et passende refreng så er vi alle delaktige i årets 17 mai korps.

teltlivet_blogg_17mai_indreagder9

God morgen Norge

teltlivet_blogg_17mai_indreagder10

Man blir sliten selv av den vakreste korpsmusikk

Dagen forløper rolig. Døgnfluene starter sin klekking igjen. Det pågår hele dagen, men det er fremdeles veldig liten vakaktivitet. Det er ingen annen mulighet enn at ørreten tar døgnfluenymfa i det den er på vei mot overflaten. Et enklere bytte og energi spart for ørreten konkluderes det med. Om jeg ville ha fisk hadde det nok vært lurt å forsøke seg med en nymfe, men den gang ei. Jeg sitter der som en trassig guttunge og forbanner meg på at om det ikke er mulig å få lurt den på tørrflue kan det være akkurat det samme.

teltlivet_blogg_17mai_indreagder11

Passende lektyre

Jeg bruker ventetiden på å lese i tillegg til å studere insektlivet rundt øyen min. Jeg får faktisk se døgnfluenymfer under vannoverflaten på vei opp for å klekke. Jeg får se de trenge seg ut av nymfeskallet i overflaten, og jeg får se de sitte og tørke sine vinger. Jeg får også se det som kalles spent spinner. Det er når døgnfluen er død og ligger på overflaten med vingene liggende ut på hver sin side. Fremdeles få, nesten bort i mot ingen vak….

Da klokken blir omkring ni på kvelden tar vakaktiviteten seg noe opp. Ikke det at det blir noen eksplosjon der ute på overflaten, men det er merkbart flere vak. Hmmmm….Jeg mistenker det er myggen som er på menyen. Etter at brisen ga seg har det nemlig begynt å surre mygg rundt og over overflaten. På andre siden inn mot land får jeg se vak som holder seg i det samme området. Jeg og Lopi hiver oss i kanoen og freser over på fastlandet. Jeg kommer meg i posisjon, men nå er det plutselig ingen vak. Jeg venter…Så er det på ny et vak. Det er kanskje akkurat innen kastehold om jeg får til et godt kast. Jeg prøver. Jeg begynner å kaste. Det blir flere og flere meter fluesnøre som bukter seg gjennom lufta. Jeg tror jeg klarer det akkurat tenker jeg og slipper snøret som skyter fart utover. I det jeg slipper snøret er ørreten på ny oppe på samme plass. Under et sekund senere lander min mosqito så og si rett i vaket. Jeg rekker akkurat å kjenne at hjertet har satt opp frekvensen før en glupsk ørret bryter vannflaten og sluker mosqitoen. Tilslaget sitter som støpt, og det er fast fisk. Den gir en god kamp før den omsider må kapitulere. På grunn av hvordan den var kroket slipper jeg den ikke ut igjen.

teltlivet_blogg_17mai_indreagder12

Prikkepetter

Jeg tar kun det ene kastet. Jeg er fornøyd. Jeg føler på et vis at jeg knakk en liten kode selv om det ikke var med døgnflua. Vi glir igjen tilbake til øya vår. Det skulle bli en sen ørretmiddag tenkte jeg. Det viste seg at jeg ikke trengte å dekke på bord til to. Lopi hadde funnet ut av at denne klarte han å spise opp helt på egen hånd så røveren sørget for at undertegnede spiste brød og tubeost til kveld.

Søndagen er en ren transportetappe tilbake til bilen. Vi glir gjennom vannet og jeg er atter en gang takknemlig for å ha hatt en feiende flott 17 mai (og helg) helt for oss selv.

teltlivet_blogg_17mai_indreagder13

I morgen må vi atter en gang vende snuten hjemover