Når harejakta skulle vise seg å bli for fristende

Det ble tatt ut en feriedag fredag som var. Planen var å pakke sekken og vende snuten mot fjellet. Fredags formiddag satt jeg så også å klargjorde siste rest av pikk pakket da jeg ble avbrutt av en telefon fra barndomskamerat Geir. Han ga meg en frustrert lekse over at jeg ikke var å se i forbindelse med jakt lengre, han snakket om måneskinnsjakt etter hare, og en måne som skulle være tilnærmet full i disse dager. Lite visste han om at jeg hadde tatt fredag som feriedag.

Raskt oppsummert ble fjellet satt på vent, og destinasjonen endret til Indre Agder sine skoger. Vi skulle møtes utpå kvelden for så å traske innover i håp om at det både skulle klarne opp slik værmelding tilsa, og at det skulle være harepus å finne. Når sant skal sies har jeg vel faktisk hatt mine fineste jaktopplevelser nettopp etter haren i en skog opplyst av månen.

Vi kjørte til terrenget som ligger på Frikstad. Lopi og Mille (dunkeren til Geir) fikk hilse og i lett regn bar det innover skogen. Omkring midnatt blinket det opp og månen ga seg til kjenne. Harepus ville det derimot annerledes. Han ga seg ikke til kjenne. Vi støkte ut et par tiur i tillegg til å se spor fra både mår, rev, elg og rådyr. Vi så riktignok noen harespor like i nærheten av hvor vi parkerte også, men Mille ble ikke sluppet her i håp om at vi skulle finne fot lengre innpå skauen. Etter ca tre timer hadde vi fremdeles ikke funnet harefot, og siden vi nå var ved en bekk bestemte jeg meg for å bli igjen der. Geir skulle traske nedover mot bilene igjen for å se om han kunne finne haren vi hadde sett spor av helt i starten. Rett før 01:00 tar vi farvel, og jeg finner frem soveposen. Klokken 01:54 tikker det inn en tekstmelding hvor det står: «Nå går losen». Han har fått haren på bena, men det varer ikke lenge før haren går i veien og Mille får problemer. Det ender med at Geir kobler henne og drar hjem.

teltlivet_blogg_frikstad1

Posen er pakket ut og Lopi fastbundet for natten

teltlivet_blogg_frikstad2

Ikke feil utsikt fra posen dette

teltlivet_blogg_frikstad3

En ny dag gryr

Vi våkner utpå kvisten til det som ser ut til å bli en flott dag. Ikke en sky er å spore på himmelen. Vi peller oss ut av posen og forflytter oss og pikk pakket hele 20 meter. Dette er ikke en helg eller tur hvor vi har den minste plan. Eller det vil si, planen er å ikke ha noen planer. Vi skal ikke fra A til B eller opp på noen topp. Det eneste vi skal er å ha en runde for å sanke tilstrekkelig ved til et lite kaffebål. Ellers skal vi rett og slett bare være i myrkanten frem til søndag.

teltlivet_blogg_frikstad4

Lopi på vedsanking

teltlivet_blogg_frikstad5

Kongen på haugen

teltlivet_blogg_frikstad6

Skogbunnen kledd i snø

teltlivet_blogg_frikstad7

Sola har akkurat kommet over åskammen

Dagen forløper i fred og fordragelighet. Jeg får til og med besøk av Kai som eier terrenget. Jeg tror det blir første og siste gangen jeg får oppleve å spise hummer med øl attåt. Jeg blir ikke rent lite overrasket når han drar dette opp av sekken, men jeg kan skrive under på at det smakte like godt til skogs som de mer tradisjonelle stedene man får slikt servert.

Når dagen ebber ut er jeg og Lopi igjen alene og vi sitter fremfor bålet et par timer etter mørkets frembrudd før vi atter finner posen. I natt er vi å finne under tarpen siden værmeldingene er samstemte om regn til natta og neste morgen. De får rett. Det er allikevel oppholdsvær når vi pakker sammen og legger skogen bak oss for denne gang.

teltlivet_blogg_frikstad8

I myrkanten

teltlivet_blogg_frikstad9

En uforskammet blank svarkjele

teltlivet_blogg_frikstad10

Dag har blitt kveld

Det er ikke alltid så mye hverken å skrive om eller ta bilde av. Denne turen var en slik. Vi satt der i myrkanten og koste oss. Det var det hele.