Under Flenskampan ligger furuskogen som har blitt gitt navnet Flensmarka.

Flensmarka. Marka som kanskje har havnet i skyggen av Femundsmarka på andre siden av innsjøen Femunden. Ikke så stor i utstrekning, og ikke så ofte omtalt som sin «storebror» på andre siden av Femunden, følgelig heller ikke like mye besøkt. Dette er allikevel et naturreservat jeg har snust på i et par år, men først nå var tiden inne. Nå var det var min tur til å besøke tørrfuruene som holder stand her inne. Endelig.

Ofte har man et mål for turen. Det kan være å nå en fjelltopp, gå en viss distanse, lure storørreten eller andre mål i en eller annen form. Om jeg hadde noe mål denne gangen var det å ikke ha noe mål. Jeg skulle ikke gå langt, jeg hadde ingenting jeg skulle eller måtte gjøre. Jeg skulle bare være i Flensmarka en liten uke.

Starten var riktignok ikke problemfri. På tampen slo det meg at det kunne være artig å prøve isfiske om det skulle være isforhold til det. Det er nemlig mange år siden sist jeg satt med en pilkestikke og kikket forventningsfullt ned i hullet i isen. Isbor hadde jeg selvsagt ikke for hånden så det betydde at jeg måtte være på Røros før 1700 om jeg skulle ha isbor. Jeg gir i så måte isboret skylden for det som så hendte. Etter å ha stemplet inn i Røros 16:55 for deretter å ha stemplet ut 17:01 med et isbor bak i bilen var jeg så å si klar til avmarsj. Bare en humpete biltur ned mot Synnervika gjensto.

teltlivet_blogg_flensmarka2

Fæmund II på land i Synnervika

Jeg parkerte «på toppen av bakken» like før Langen gjestegård. Dro frem kartet og klødde meg i skjegget. Skal vi se, da må vi finne oss selv på kartet da tenkte jeg før jeg skulle hoppe ut av bilen. Jeg hoppet aldri ut av bilen. Jeg fant aldri oss selv på kartet. Feil kartblad for pokker! Alt og alle var nå stengt på Røros så det var ikke fritt for at jeg premierte meg selv som kronidiot. Når det først var så galt var det enda godt det var fredag slik at det var mulig å supplere kartbeholdningen den påfølgende dagen. For å gjøre en lang historie kort fikk vi oss en ufrivillig natt på Røste hyttetun og camping 11 km sør for Røros.

teltlivet_blogg_flensmarka1

Tidsfordriv på Røste hyttetun og camping

Lørdagen kom, nytt kart i samlingen ble ordnet og vi parkerte igjen på «toppen av bakken» like før Langen gjestegård. Vi forlot til og med bilen. Endelig ruslet vi innover marka. Og ruslet var akkurat det vi gjorde i ordets rette forstand. Om det var fordi dette skulle være kosetur eller at sekken var «velfylt» skal være usagt. Føret var egentlig som forventet. Det var fortsatt en del snø, men med små bare partier. Jeg var således godt fornøyd med å ha valgt truger som transportmiddel selv om det også hadde fungert fint med ski.

teltlivet_blogg_flensmarka3

En velfylt sak på 125 liter

teltlivet_blogg_flensmarka4

Velkomstkomite

teltlivet_blogg_flensmarka5

Endelig på vei innover marka

Sjelden har jeg gått en så kort distanse fra bilen før sekken fant bakken, og avgjørelsen om at her skulle det være leir ble tatt. Bare etter et par kilometer kom vi til Nedre Olbekktjønna.  Men Nedre Olbekktjønna var vel et like bra alternativ som noe annet? Det hele skulle jo være en kosetur. Som tenkt, så gjort. I sørhellinga fant vi oss en egnet barflekk hvor vi satt opp tarpen. Teltet hadde blitt igjen hjemme denne gangen med de plusser og minuser det medfører. Det er uansett ingen tvil om at man kommer enda litt nærmere naturen med en slik form for overnatting. Barflekken vi hadde funnet var et glimrende sted som leirplass hvor vi kunne ligge på bar bakke, hvor det var masse ved, og hvor vi kunne ha et lokalt vannhull på isen like ved. Det var flott og se at folk ikke hadde gått amok i området og hogd ned all tørrfuru som var i området. Ikke sjelden er slikt å finne, men her var vi forskånet for det. Det var mer enn nok ved i all «nedfallsfrukten» som var å finne. Senere skulle vi kose oss med skikkelig tyribål det var helt sikkert.

teltlivet_blogg_flensmarka6

Tarpen er oppe ved Nedre Olbekktjønna. Flenskampan i horisonten.

teltlivet_blogg_flensmarka7

Det lir mot kveld

teltlivet_blogg_flensmarka8

Av og til er det kjekt med et litt ekstra stort vindu

teltlivet_blogg_flensmarka9

Morgensolen titter over kanten i øst

teltlivet_blogg_flensmarka10

Morgenkaffe

Så går nå etter hvert dagene. Det blir til at jeg ganske raskt finner ut av her skal leiren forbli hele vår lille uke i Flensmarka. Det får være «godt nok» med dagsturer med utgangspunkt fra leiren. Den ene dagen rusler vi sørover over Lauvåsen og i området på nedsiden av Flenskampan. En dag drar vi mer sørvestover og stempler innom Grådalsbua og en annen dag trekker vi mer nordvestover og tar i samme slengen en titt på Sellesdalsbua. Begge buene tilhører Statskog og står åpne for allmenheten.

Vi surrer i det hele tatt rundt i marka på måfå og opplever et område hvor jeg lett finner «villmarksfølelsen». Hele marka er stort sett furuskog med mye tørrfuru. Det er enkelte innslag av bjørk, spesielt langs myrdragene. Det slo meg for øvrig at det er ganske lenge siden jeg har vært i et skogsområde hvor jeg ikke har vært lommekjent. Når det ikke har vært fjell har det blitt mye «sørlandsskau» hvor jeg har gått siden jeg var guttunge. Det var derfor artig å igjen måtte bruke kartet i skogen. Det er nemlig en litt annen øvelse enn når man er på fjellet.

For de som er glade i å fiske er det også mange spennende vann i området uten at jeg vet noe om verken fiskebestand eller størrelse. Nå var dog alle vannene islagte. Fordelen er at det gjør det enda enklere å traske rundt i marka. Jeg hadde egentlig forventet overvann, men nattefrost med en gradestokk som krøp ned mot 10 minus gjorde underverker i så måte.

teltlivet_blogg_flensmarka11

Det våres

teltlivet_blogg_flensmarka12

Grådalsbua

teltlivet_blogg_flensmarka20

Et glimrende terreng

teltlivet_blogg_flensmarka21

Sellesdalsbua

teltlivet_blogg_flensmarka22

Ingen hjemme

teltlivet_blogg_flensmarka23

Noen som har våknet fra vinterdvalen

Selv om vi trasket rundt i marka ble det mer enn nok tid i leiren. Vi koste oss med kaffebålet og jeg leste mine bøker. Et skikkelig slaraffenliv. Jo, så var det dette isboret da. Vi fikk prøvd det også, men det ble ikke annet resultat enn mitt tomme blikk ned i hullet. Det var ingen kjenning med fisk. Det var ikke bare fisk vi ikke så noe til. Som forventet møtte vi ikke en kjeft i løpet av turen.

Når vi parkerte bilen ble vi møtt velkommen av fire rådyr, og en av dagene kunne vi skue opp på en ørn høyt der oppe. Utover dette så vi ikke surten av andre dyr, noe som heller ikke var så rart i og for seg tatt alt bråket under trugegåingen i betraktning. Sportegn var det allikevel en del av. Ikke alle var like gode å tyde på grunn av de rådende snøforholdene. Et par av nettene var det nok allikevel «noe» som ikke var så langt unna leiren. Lopi ga tydelig uttrykk for dette og var ved et par anledninger også på vei inn i mørket med full spurt, bare for å bli stoppet av et tau som tok slutt.

At Flensmarka huser jerv er en kjent sak, og på lokalbefolkningen kunne det virke som om det var ganske hyppige observasjoner av denne. Selv har jeg aldri vært så heldig å få oppleve det å se noen av rovdyrene våre, men på noen av sporene ble jeg usikker på om dette kunne være jerv. Mulig det bare er ønsketenkning, men om noen skulle lese dette og som har kunnskap om jerven hadde det vært hyggelig om det ene bildet viser eller ikke spor etter nettopp jerven (om ikke bildekvaliteten ble for dårlig).

teltlivet_blogg_flensmarka11-1

Ingen hjemme der nede heller

teltlivet_blogg_flensmarka13

Vårt lokale vannhull

teltlivet_blogg_flensmarka17

Frost

teltlivet_blogg_flensmarka19

En som har tatt soveposen og later som ingenting

teltlivet_blogg_flensmarka25

Det ble endel tid mellom bokpermene

teltlivet_blogg_flensmarka14

Det er bare å takke

teltlivet_blogg_flensmarka15

Bålkos

teltlivet_blogg_flensmarka24

Ørna høyt det oppe

teltlivet_blogg_flensmarka30

Spor fra hvem? Jerven?

teltlivet_blogg_flensmarka26

Ulven

teltlivet_blogg_flensmarka28

Fargespill på isen

teltlivet_blogg_flensmarka29

Tomta vår. Helt gratis.

teltlivet_blogg_flensmarka27

En siste kveld ved bålet

I løpet av tiden var det ingen store «happenings» som kunnet vært krydder i denne teksten. Det var sola som sto opp og gikk ned, det var isen som buldret og bar seg gjennom hele natten og det var kosen ved kaffebålet. Det var saktelivet i praksis og ikke bare sakte-tv om bord på hurtigruten eller som passasjer hos Norges Statsbaner.

Om sakte-tv appellerer som en motpol til jaget i hverdagen kan det anbefales å prøve dette saktelivet i praksis også. Tiden vi går i møte er kanskje den fineste tiden å dra på tur i løpet av hele året. Så hvorfor ikke pakke sekken og ta seg en tur?