I de dype skogene på Sørlandet ligger det en dal hvor beveren regjerer. 

All den tid jeg har vokst opp i Sørlandets skoger har jeg følgelig hatt dertil mange turer der. Ettersom tiden har gått har jeg også vært så heldig å få besøke mer og mer av Norges natur. Til tross for turer i store deler av Norges langstrakte land har det allikevel alltid vært et sted der i de dype sørlandsskogene jeg har tenkt på. Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg enda ikke har besøkt denne dalen. En dal med villmark. Årdalen.

Ofte er det jo slik (i alle fall for meg) at med forventninger risikerer man også at det blir skuffelser. Ikke det at jeg i utgangspunktet er en pessimist, men jeg prøver ofte å la være å ha veldig store forventninger. Av og til er det allikevel ikke til å unngå. Årdalen har vært slik for meg. Jeg kunne ikke noe for det, men jeg hadde forventninger.

 

Rjukanfossen er kjent for mange tror jeg, men Årdalen er dalen som strekker seg fra Rjukanfossen og videre nordover. Gjennom dalen renner det som må regnes som de øverste delene av Tovdalsvassdraget. Det var lenge planen at fiske skulle være en del av denne turen, og fiskestanga var derfor pakket og veldig klar for å bli luftet for første gang i år. Etter å ha snakket med flere kjensfolk ble det allikevel til at stanga ble ubrukt. Det skulle bare være småfisk, og ganske mye makk skulle den også ha. Stanga skal fort nok få luftet seg.

Uansett, vi parkerer ved Dale hvor veien ender og legger i vei oppover stien mot Rjukanfossen. Som så ofte ellers har vi ikke akkurat den store planen for turen. Vi får ta det på sparket. Etter ca 3 km passerer vi Rjukanfossen, og vi går ikke så mange hundre meterne videre før vi ender i lyngen. Det er akkurat passe langt slik at resten av ettermiddagen og kvelden kan gå med til kaffe, kveldsmat og kos. Det blir nemlig ekstra mye kos på Lopi nå om dagen. Etter å ha blitt utstyrt med sin egen ryggsekk i form av kløv vanker det mye godord til rakkaren. Riktignok er jeg inhabil, men han har sannelig tatt dette med kløving på strak rygg, ja eller arm om du vil.

 

teltlivet_blogg_årdalen1

Fremme ved første teltplass

teltlivet_blogg_årdalen2

Første kveld

teltlivet_blogg_årdalen3

Tid for frokost

teltlivet_blogg_årdalen4

Ganske så bra ramme første morgen

teltlivet_blogg_årdalen5

Krokfuru

teltlivet_blogg_årdalen6

Tøffere enn toget

teltlivet_blogg_årdalen7

Godt valg av tomt hos Børre bever

teltlivet_blogg_årdalen8

Villmark

teltlivet_blogg_årdalen9

Ånebjør

teltlivet_blogg_årdalen10

Enda en idyllisk tomt

teltlivet_blogg_årdalen11

Mot sør

teltlivet_blogg_årdalen12

Leirkos

teltlivet_blogg_årdalen13

Når dopapiret ligger hjemme

teltlivet_blogg_årdalen14

teltlivet_blogg_årdalen15

En slapp og skeptisk rakkar lurer på hva som skjer

teltlivet_blogg_årdalen16

En skogens kjempe

Så skjer det som ofte skjer. Vi går ikke mange kilometere før teltpluggene igjen får smake jord. Dette gjør vi de påfølgende par dagene. Sola skinner fra skyfri himmel, fuglene kvitrer, vi inspiserer byggverk fra Børre bever, fjærmyggen svermer og disse maidagene fortoner seg i det hele tatt som late sommerdager.

Det eneste som øker pulsen i løpet av dagene som går er da jeg ligger i lyngen bare iført boxershortsen. Jeg ligger altså der i lyngen med en god bok i hendene, patter på en snus og slurper kaffe. Da sitter det plutselig en firfirsle på magen og skal ha en titt i boken den også. Bok og kaffe er vel i løse luften før jeg får summet meg. Det er ikke fritt for at jeg føler meg en smule dum der jeg sparker i lyngen i etterkant. Hvilepulsen kommer i midlertidig raskt tilbake og latmannslivet kan fortsette, og slik går no dagan.

teltlivet_blogg_årdalen17

En liten runde for å strekke på bena

teltlivet_blogg_årdalen18

Godt valg av tomt dette også synes jeg

teltlivet_blogg_årdalen19

Kveldsidyll

teltlivet_blogg_årdalen20

En gnistrende morgen

teltlivet_blogg_årdalen21

Videstøyl

teltlivet_blogg_årdalen24

Enda ei tomt

teltlivet_blogg_årdalen22

Utsikt

Dagene tar slutt og jeg har endelig vært i Årdalen så hva tenker jeg? Jo, dalen svarte til forventningene. Det er synd at fisken er såpass småfallen, men det er en dal hvor man lett risikerer å få følelsen av villmark til tross for at det ikke er milevis fra parkeringsplassen. Et sted jeg helt sikker blir å besøke igjen. Jeg så ikke annet en spor etter elg og masse aktivitet fra beveren. Da beveren så å si var utryddet var det i dette området den så vidt klarte å klore seg fast. En fin tanke når man går og ser på de flotte beverhyttene der inne.

teltlivet_blogg_årdalen25

Latmannsliv

teltlivet_blogg_årdalen26

teltlivet_blogg_årdalen27

Rakkaren synes det er i overkant varmt

teltlivet_blogg_årdalen28

Enretters middag

teltlivet_blogg_årdalen29

Balansekunstner

teltlivet_blogg_årdalen31

Sus av villmark

teltlivet_blogg_årdalen33_1

Naturlig kunst

teltlivet_blogg_årdalen33

En pust i bakken før vi passerer fossen på vei hjem

teltlivet_blogg_årdalen34

Fremme og titter ved fossen

teltlivet_blogg_årdalen35

Mektige saker

teltlivet_blogg_årdalen36

Regnbuen sier takk for denne gang

Og som jeg har nevnt før. Mai måned er kanskje den aller fineste måneden å dra på tur, og den er fremdeles ikke over.