En sommer i Børgefjell (del 3)

(Siste del av turrapporten fra Børgefjell. Del 1&2 finner du her og her)

Etter å ha kommet oss i bilen igjen ved Simskardet gikk turen til Susendalen og parkeringen ved Oksvollen. Siden det det begynte å bli lenge siden kjevene hadde hatt særlig tyggemotstand spanderte vi på oss et besøk på matbutikken i Hattfjelldal. Grovbrød! Deretter ble bilen forlatt ved Oksvollen og vi la i vei over fjellet mot elva som renner mellom Vestre og Austre Tiplingen. Siste etappe og siste innspurt.

Etter mye nedbør var deler av denne strekningen preget av bløt myr. Atter en gang var jeg glad for at jeg var skodd i fjellstøvler med høyt skaft. Turen inn til elva var akkurat lang nok nå som sekken igjen var fylt til bristepunktet. Samtidig var det en god følelse å kjenne på at formen var noen knepp bedre enn den var når jeg startet.

Det ble til at vi tok to netter med elva. Det ble lite fiske, men desto mer grovbrød. Den første kvelden skrev seg nesten inn i historiebøkene hva angår trivsel. I godt vær kunne vi meske oss med grovbrød og pålegg ved elvekanten. En og annen døgnflue suste over elva bare for å bli ørretmat. Det var ganske godt med vak, men jeg fikk inntrykk av at det meste var smått. Derfor kom jeg meg aldri lengre enn til grovbrødet.

Ikke så vanskelig å velge

Kvigtinden

En kveld med grovbrødet

Så bar det videre innover fjellet. Vi skulle inn i området omkring Reinfjella, et område jeg hadde ganske store forhåpninger til når det gjaldt fiske. Det var derfor et snev av skuffelse når jeg kom frem til stedet jeg hadde sett meg ut på kartet. Småfisk. I bøtter og spann faktisk. Vi trakk videre. Småfisk igjen. Pokker. Siden jeg nå bare hadde observert småfisk fant jeg et litt større vann i håp om at det her kanskje skulle være mulig å komme over fin fisk.

På vei oppover fjellet

Klar til dyst

Kaffetjenesten er noe av det viktigste på tur

Og kos…

Vel fremme ved vannet fikk jeg godfølelsen. Jeg forklarte Lopi at det her så ut til å være gode muligheter for fin fisk. Ikke det at jeg så vak, men alt ved vannet fortalte meg at det her var gode sjanser for bra fisk. Vi ble med vannet i to netter. Det kan kort oppsummeres med at jeg ikke så et eneste livstegn fra ørreten, og jeg hadde ikke et napp til tross for iherdig innsats med fiskestanga. Pokker. Igjen. Spørsmålet jeg fremdeles sitter med er om det her var fisketomt eller om det faktisk er et vann som huser storørreten. Tusenbrødrene var i hvert fall fraværende.

Fisketomt eller storfisk?

Nå måtte det være nok. Trangen etter fin fisk begynte å bli stor. Reinhornvatnet next. Om det ikke kunne garantere fisk var det uansett å anse som et ganske sikkert stikk. Det skal etter sigende være et ganske bra fiskevann. Også her la jeg ned en bra jobb med fiskestanga. Ikke et napp. Mesteparten av tiden jeg var her var det også sterk vind, men da vinden en sjelden gang tok seg en velfortjent pause så jeg i det minste vak. Det ble allikevel med vak. Ikke et napp, og ikke en fisk havnet på land. Høydepunktet ved vannet ble faktisk like før midnatt, og ikke med fiskestanga i hånden. Det var alarmen som igjen ble skrudd på. Lopi var klokkeklar på at det var noe i nærheten av teltet. Vi stablet oss på bena og på utsiden av teltet ser jeg silhuetter av reinsdyr på åskammen. Når det i tillegg var svakt nordlys som danset over dyra var jeg faktisk glad for at Lopi hadde gitt meg beskjed om at det var tid for å stikke nesa ut av teltet. Et flott skue!

Neste dag gikk vi igjen videre. Helt vest i området Raentserenmehkie var neste stopp. Vi fant en ypperlig teltplass, og her ble vi noen dager. Dels på grunn av dårlig vær og dels fordi det ble en jakt etter ørreten. En jakt jeg nå aktet å høste frukter av. Været var ikke så mye å skryte av, men nå ble det fisket. Det hadde det for så vidt blitt gjort også de siste dagene, men nå ble selve sjela lagt i ørretjakten som pågikk. Jeg fisket, ingen kjenning. Jeg fisket mer, ingen kjenning. Tiden gikk og jeg fisket. Ingen kjenning. Til slutt var det tid for en timeout. Jeg måtte klø meg i hodet. Jeg trodde nå jeg hadde prøvd alt og at alle lure triks i ludo var prøvd. Makk var jeg tom for så det var ikke lengre noe alternativ. Men så, når flasset hadde lagt seg fikk jeg se noe nederst i «fiskeposen». En boks med Gulp. Jeg vet at disse kunstige markene har fått gode skussmål fra mange hold. Det er allikevel en grunn til at det er mange år siden jeg selv prøvde disse sist. Jeg fikk aldri godfølelsen. Men nå var det som om denne boksen nederst i posen lyste mot meg. Kunne dette være forskjellen på suksess eller fiasko? Var Gulp jokeren jeg hadde oversett?

Vest i Raentserenmehkie

Jokeren?

Hovedårsaken til at jeg aldri ble helt komfortabel med disse kunstige makkene var mangel på bevegelse. Men nå som det blåste ganske så bra, og bølgene gikk over vannet, så jeg mitt snitt til å få bevegelse i «gummien». Duppen måtte frem sammen med Gulpen. Bølgene ville skape bevegelse i dupp og makk. Kast ut og la det hele ligge. Enkelt. Det tok ikke lang tid før duppen forsvant under vann. Fast fisk. Voila! Med Lopi ved bena snakket jeg noe om suksess og seier. Jeg tok det hele på forskudd. Det var rett og slett Kjell kjekken og bikkja som endelig skulle lande fin fiske igjen. I det ørreten skulle bli tørr bak øra går det selvsagt akkurat slik det måtte gå. Kroken løsner og den vinner friheten tilbake. Tilbake står en slukøret Kjell som ikke er fullt så kjekk lengre og mumler om noe helt annet enn suksess og seier…

Den påfølgende dagen får vi allikevel oppleve det som gjør fisket så fascinerende som det er. Bettet har nesten vært totalt fraværende over flere dager, men så skjer det et eller annet som ikke er til å forstå. Plutselig må stjernene stå i riktig posisjon for i ca et kvarter biter det på annethvert kast. Deretter blir det helt dødt igjen. Det kvarteret var uansett nok til å igjen smatte fiskesuppe.

Nå var det området ved Rotnan som gjaldt. På vei dit passerte vi utløpet av Raentserenmehkie. Her var det et par steder som så ut til å være noen riktige perler, og om jeg igjen kommer til å befinne meg her er dette steder jeg vil få med meg. En annen ting jeg la merke til var at Reinfjella levde opp til navnet sitt. Vel hadde jeg sett nok av reinsdyr så langt, men ikke i det antallet som her inne. Og med en i overkant ivrig firebent turkamerat kunne jeg ikke unngå å legge merke til dette. Det blir rett og slett litt sirkus til tider. Jeg prøver å være forståelsesfull all den tid han er av en rase som er brukt til reingjeting, men jeg skal innrømme at det til tider kan være vanskelig å være overbærende. Det kan bli litt vel mye for å si det forsiktig.

Når vi så har plantet teltet ved Rotnan ser jeg det er liv i vannet og det tar ikke lang tid før vi er å finne i vannkanten. Jeg er borti ganske mye fisk og et par stykk finner da også veien på land. Jeg lander ingen som bikker kiloen, men det er fin snittvekt, og jeg ser noen virkelig fine eksemplarer her selv om jeg ikke lyktes med å få dem på kroken. Igjen blir det fiskesuppe og igjen blir det noen timer med kos i lyngen.

Væpnet til tennene ved Rotnan

Godt bett ved Rotnan

 Slaraffenlivet

Plutselig er vi tilbake ved elva mellom Austre og Vestre tiplingen. Plutselig har vi bare en natt igjen. Og plutselig er en sommer i fjellet over. Det er en rar følelse. Og det er vemodig.

Siste kvelden blir jeg bare sittende å tenke. Tenke over en sommer som har passert. En sommer som har blitt tilbrakt til fjells. Opplevelser vi har hatt. Mennesker vi har møtt. Hva som har opptatt meg underveis. Temaer som har vært gjenstand for et skråblikk og timer med filosofering. Jeg kjenner jeg har blitt sikrere på enkelte ting, og mer usikker på annet.

Et siste besøk

Er vi ferdige allerede?

De to månedene oppleves som meningsfulle. Det er ikke alltid så lett å sette ord på alt, men at de to månedene har gitt meg noe er uomtvistelig. Men mest av alt føler jeg nok på takknemlighet. Takknemlig for at jeg har hatt muligheten til å være en del av fjellet så lenge. At jeg ikke har hatt store uhell. At jeg har hatt Lopi ved min side. Den gode moltetua i Simskardet. Det første blåbæret. Fisken vi fikk til mat. Solstrålene etter regn. Den myke lyngen. Småfuglen som holdt meg med selskap.

For alle minnene.

Nå er løvet gult.

Takk for i sommer