Harejakt med et annerledes jaktlag

Pål Moi er Ivedølen og familiefaren som ikke lar barn stoppe jakt og turlivet. 

Pip, pip, pip….Alarmen jamrer seg og forteller meg at det er på tide å stå opp. Det er lørdag og klokken viser 05.45. Det er riktignok lenge siden sist jeg var på jakt, men det er ikke derfor jeg er ekstra spent på akkurat denne jaktturen. Jeg har en avtale om å møte Pål på familiegården deres på Abusdal, og han er ikke alene. Det er Pål med trekløveret sitt. Et trekløver som består av Arian på 3 ½ år og tvillingene Tirill og Theo på 1 ½ år. 

Denne firerbanden skal ha hele helgen her på gården, og jeg har fått lov til å være med på harejakt denne lørdagen. Det er dette jaktlaget som gjør at jeg er spent.

Det har enda ikke blitt lyst når jeg parkerer på tunet på fremsiden av gården, men utelyset på veggen viser at det allerede er full aktivitet på gården. Det er sekker, bæremeis, hund og unger ut og inn døra. Og pål? Jo han bare står og gliser. Det er tydelig at dette er langt fra første gangen dagen starter slik. Selv blir jeg raskt tatt inn i varmen. Arian har nemlig mang en viktig ting han skulle ha forklart meg om sekken han bruker. Uten at jeg får med meg hva som egentlig skjer er tvillingene på ryggen, og alle er på vei ut i grålysningen. Overraskende kjapt og effektivt tenker jeg i det jeg skjønner at jeg selv må kjappa på for å henge med.

Firerbanden på vei

Vi rusler ikke langt fra gården før vi slår oss ned på toppen av en ås. Finsk støveren Ila som er innleid for dagen, er allerede ute på søk etter nattens godlukt fra harepus. Siden det er usikkert om hun har funnet fot enda, så bålet må vente en stund til. Tvillingene er allikevel fort ute av meisen, og med tåteflaska i hånden blir verden utforsket. Arian ser på sin side ut til å ha en konkurranse med seg selv der det handler om å rulle mest mulig effektivt nedover skråfjellet gjennom lyng og buskas. Jeg kan ikke annet enn å smile. Dette er noe annet enn hva jeg er vant til på jakt. Til slutt må vi allikevel videre. Finnen kommer innom og forteller om at her er det ingen hare å finne. Tvillingene ender igjen på ryggen, og Arian må kapitulere i forsøket på å sette ny personlig rekord.

Verden skal utforskes

Vi forflytter oss ikke mange hundre meterne lengre inn i terrenget før det er tydelig at Ila går på fot. Og med hennes meritter så langt i jaktkarrieren bør det bare være et tidsspørsmål før pus er på bena. Når da situasjonen er en finne på fot, tvillinger som igjen er på bakkenivå, og en ivrig Arian på jakt etter ved, ja da er det bare å klargjøre for det obligatoriske tyribålet. Kaffe og pølser er på menyen så både små og store ivrer etter å få fyr på bålet.

Pølser på menyen

Selv om det med dette jaktlaget er aktivitet langt utover hva som er vanlig på den ellers så rolige harejakta går det allikevel overraskende pent for seg. Det er nesten så det er en skiftordning blant de minste. Dette fører til en jevn aktivitet, men absolutt ikke kaos. Jeg skjønner allikevel at dette kan vise seg å være det beste tidspunktet å stille Pål noen spørsmål for å prøve å få en bedre innsikt i jakthverdagen til han og trekløveret hans.

Jeg blir tidlig imponert over det han kan fortelle om småtassene sine. Arian var ikke mer enn 6 måneder før han ble med på tur. Dette var alt fra fotturer i «nærskogen», jaktturer, fisketurer og teltturer. Siden har det gått jevnt og trutt, med et foreløpig toppår det året kona til Pål gikk gravid med tvillingene. Dette året var Arian med på hele 51 turer. I følge Pål selv var dette til det beste for både kone, barn og han selv. Et avbrekk for alle, der også mor fikk et lite pusterom i en hektisk hverdag.

Og det er kanskje en hektisk hverdag som gjør at Pål velger å ta med barna på jakt og andre turer så ofte som han kan. Her opplever han at de får en annen kontakt enn i den vanlige hverdagen. Her er det ingen forstyrrelser eller andre ting som tar oppmerksomheten. Kontakten med barna blir rett og slett bedre ute i naturen enn hjemme forteller Pål.

Er det noen hjemme?

I sommer hadde han også alle tre med seg på overnattingstur hvor alle sov i hver sin sovepose i den medbrakte lavvoen. Selv om tvillingene sovnet noe senere enn vanlig var også dette en vellykket tur. At de sovnet senere enn vanlig, mener Pål ganske enkelt kommer av at det var en ny erfaring for de to minste. Men en gang må være den første.

Så langt har de ikke opplevd uhell som har ført til annet enn et par skrubbsår. Selv om det som oftest går bra er Pål opptatt av sikkerhet når de er på tur. Spesielt når det kommer til jaktturer. Dette er faktisk første gangen han har med alle tre på jakt, nettopp med tanke på sikkerhet. Med alle tre blir det automatisk mer å holde kontroll på. Ellers forteller han at han aldri har patroner i våpenet før han er klar på post. Om det er hagle han har med på jakt er han påpasselig med å ha hørselvern på ungene før det blir løsnet skudd, og om han bruker rifle bruker han lyddemper.  At ungene skal være bak han er en selvfølge, og det er strengt forbudt for ungene å røre våpenet. Den største risikoen slik Pål ser det er at det skal skje noe med han selv. Han er derfor langt mer forsiktig og påpasselig enn han ellers ville vært.

På fanget

Han synes det er vanskelig å gi konkrete tips til småbarnsforeldre som vurderer å ta med barna ut på tur siden alle barn er forskjellige, men mener allikevel at følgende punkter vil være aktuelle for alle som vurderer dette:

• Gjør det så enkelt som mulig.
• Klær og utstyr trenger ikke være dyrt, men sørg for at barna ikke fryser.
• Begynn i fint vær med korte turer slik at både barn og voksne blir trygge.
• Om man ikke er vant med å overnatte i telt selv kan man begynne i hagen.
• Det verste som kan skje er at man strekker strikken for langt og at man selv blir utrygg.

Bålet gjør noe med både liten og stor

Mens Pål skifter bleier, gir tåteflaske og forteller om hvordan det er å være på tur med barn, hører vi plutselig finnen. Ila har fått harepus på bena. Tvillingene er fortsatt mest opptatt av pølsene, men Arian er tydelig begeistret over å høre los. Den er på full fart mot oss og blant trærne kan vi se haren passere oss utenfor skuddhold. Den forsvinner ut av hørehold og hundepeilen blir raskt tatt i bruk. Det er først og fremst Arian som kikker nysgjerrig på peilen. Denne har han tydeligvis brukt mer enn en gang. Han peker hele tiden på hvor hunden er å finne på skjermen.

Etter en stund kan vi igjen høre losen i det fjerne. Den blir tydeligere og tydeligere, og kommer nærmere og nærmere. Plutselig er den ganske nære. Pål forsikrer seg om at han har kontroll på barna og lader hagla. Det var akkurat tidsnok, for lengre bort i skogen kan vi se haren komme mot oss. Når haren er på passende hold smeller det. Den gamle hagla gjorde nytten også denne gangen. Etter at Pål har skutt snur jeg meg og ser på Theo. Han satt nemlig i meisen og sov før hagla ble avfyrt. Det viser seg at han sover like godt fremdeles…

Når barna har fått sett og tatt litt på haren er det det ikke lenge før de mister interessen. Det er andre ting i skogen som er langt gøyere å drive med. Enda en overraskelse for undertegnede.

Tirill er tydelig spent på harepus

Pål forklarer hvordan tingene henger sammen

Nytt kaffebål hvor hver og en av firerbanden har hvert sitt behov

Vi forsøker å jakte litt til, men nå har Tirill og Theo bestemt seg for at denne jaktdagen har kommet til veis ende. Pål kan umiddelbart fortelle at det hele nå er slutt og at jaktdagen er over. Og med dette er man inne på selve kjernen mener Pål. Det hele må skje på barna sine premisser. Det er barna som bestemmer. For Pål handler det først og fremst om turen. Jakta kommer i andre rekke. Om de skulle felle dyr i løpet av en dag er det som bonus å regne.

På vei hjem

På vei tilbake til gården mumler Pål noe om at dette en dag skal tilbakebetales. En dag i fremtiden skal trekløveret få bære far på jakt….

 

(Med en noe annen vinkling på teksten er denne saken også publisert i Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad Adresseavisa og Fædrelandsvennen).