I en stadig mer hektisk hverdag er det fort å gå seg vill.

Hvem har ikke tenkt at de vil gjøre noe helt annet enn hva de faktisk fyller tiden med? Hvem har ikke gått med drømmer som aldri har blitt realisert? Og hvem har vel ikke sett på andre sine liv med misunnelse i øynene? Men det virker umulig, først så må man det ene så må man det andre. Den eneste trøsten din er at du til stadighet får høre at det aldri er for sent. Det har du derimot ingen garantier for. En dag kan det faktisk være for sent….

Dette blir ikke et innlegg som tar for seg hverken drømmefisken, turtips eller turskildring. Ikke så mye som et eneste kaffebål skal bli nevnt, eller…kanskje et lite kaffebål etterhvert. Det blir også mer personlig enn tidligere. Jeg har jo tross alt satt det som mål. Man kan jo spørre seg om dette innlegget i det hele tatt har noen relevans på en side som skal handle om friluftsrelaterte emner, men bakgrunnen for innlegget er at jeg får gjentakende spørsmål omkring det å velge annerledes. Det å ta steget ut av hamsterhjulet og stå på bar bakke. Rett og slett det å hoppe i det. Det er mange aspekter ved et slikt valg, noe som i sin tur gjør det vanskelig med et kort svar på disse spørsmålene. Og det som er riktig for meg eller andre er ikke nødvendigvis riktig for deg. Selv om det er mange sider og mange muligheter tror jeg kanskje at det grunnleggende kan være ganske likt. Jeg velger derfor i denne omgang å dele noen betraktninger om starten, det helt grunnleggende. Ikke om hva som må investeres, ofres eller tenkes på når valget er unnagjort og første steget tatt. Det kan jeg eventuelt heller gjøre på et senere tidspunkt.

Å være på bunnen

Så hva fikk meg til å hoppe av karusellen, hamsterhjulet og A4 livet? Jeg som hadde hatt en eller annen jobb siden jeg var 16, alltid med på alt og alltid på vei. Da jeg nærmet meg 20 var det tid for forsvaret. Der ble jeg i over 12 år før det var slutt. Og slutten var brå. En real bråstopp. Jeg hadde «møtt veggen», eller blitt utbrent om du vil. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg skulle ende opp med en sykemelding under armen. Det hadde jeg vært villig til å sette en årslønn på at jeg aldri skulle oppleve. Selv om jeg kunne skrevet mye om hvordan dette forløp er det ikke det som er tanken, men resultatet var at jeg ble 100% sykemeldt i 1 år før jeg deretter gikk med gradert sykemelding i omtrent 6 måneder. Jeg hadde nådd mitt bunnpunkt i livet så langt, og jeg var et sted i livet jeg aldri før hadde vært. Et mørkt sted. Da måtte jeg erkjenne at jeg ikke ville kunne klare å mestre jobben som tidligere. Jeg måtte forholde meg til en ny målestokk, jeg klarte ikke å yte som jeg gjorde tidligere. Min nye kapasitet i denne jobben var ikke som før. Min nye 100% var min gamle 80%. Det klarte jeg ikke ikke leve med og valgte derfor å si opp jobben.

Undertegnede i Afghanistan 2005

 

Prossessen

Umiddelbart etter at jeg hadde sagt opp ble jeg kontaktet av oljebransjen. Blant gamle kjente gikk det rykter om at jeg hadde sagt opp, og nå var spørsmålet om jeg kunne tenke meg å arbeide i den bransjen. Jeg hadde overhode ingen planer for hva jeg skulle etter jeg hadde sagt opp i forsvaret så hvorfor ikke? Jeg var mildt sagt spent på hvordan dette skulle gå all den tid det endte som det gjorde i forsvaret. Det gikk sånn passe, men jeg kjente på at dette ikke var den riktige hylla i livet mitt så jeg endte opp med å gå. Med sekk. En tung sekk. Omtrent hver dag i ca 2 år. Og på 2 år skjer det endel. Tankene ble etterhvert klarere, men tiden gikk. Så når jeg etter nesten 4 år i bransjen fikk beskjed om å møte på kontoret til HR sjefen tok jeg imot oppsigelsen med et smil om munnen. For mange var nedgangstidene som rammet bransjen svært alvorlig. Det var ikke vanskelig å føle med dem som opplevde å miste jobben mot sin vilje, men for meg var det på mange måter det aller første konkrete skrittet på vei mot en ny hverdag.

Smellen i forsvaret hadde fått meg til bunnen. Det finnes nok ikke så mange fordeler med å være på bunnen, men det kan hende at det finnes minst en. Om man starter å bygge på nytt når man er på bar bakke har man mulighet til å bygge noe ganske solid. Jeg tror definitivt ikke at man er avhengig av en smell eller å oppleve noen annen form for krise for å stake ut en ny vei i livet, men jeg tror kanskje endel prossesser blir fremtvunget på en annen måte. En av forutsetningen tror jeg uansett er at man er skremmende ærlig med seg selv fra første stund.

Som nevnt tok jeg bena fatt. Når jeg hver kveld gikk med den tunge sekken var det i søken etter fremtiden. Jeg hadde mange runder med meg selv. Og det er nettopp der jeg tror alt starter. Det å tørre å være ærlig med seg selv, også når man blir alt annet enn stolt. Hvem er jeg egentlig, hvilke karaktertrekk har jeg, hva gir meg energi og hva stjeler energi, hvilke verdier skal være styrende, hva vil jeg ha i livet og hva vil jeg ikke ha etc etc. Det er urealistisk å forvente at svarene skal komme over natten, men om man jevnlig stiller seg slike spørsmål og hele tiden søker etter det som er rett for seg selv så tror jeg man over tid ser en klarere vei videre. En riktigere vei for seg selv.

Ute med sekken

Forsøk på å finne svar

Klare å gi litt mer faen.

Professor Per Fugelli sa ofte at «en god resept på et godt liv er å gi litt mer faen». Jeg har siden sett flere psykologer og andre som har hengt seg på denne bølgen. Dette er et budskap jeg tror mange applauderer, meg selv inkludert. Men jeg ser også at det er mange som synes det er vanskelig, unge som gamle. Selvsagt er det mange ting som gjør at folk synes dette er vanskelig, men jeg tror helt oppriktig at om du har hatt noen ordentlige og ærlige runder med deg selv så vil det bli litt lettere. Når du i større grad ser hvem du selv er, og når du i større grad har definert hva som er viktig og riktig for deg, da tror jeg også du står litt stødigere i deg selv. Og jeg tror det er først når du står stødig i deg selv du evner å gi litt mer faen. Og forresten, om du sier at man burde gi litt mer faen når alle andre sier det samme, synger med på låta «styggen på ryggen» når den topper hitlista eller hiver deg med på et opprop de fleste andre også taler for, det er ikke da du tester om du står stødig i deg selv og gir faen på ordentlig. Det er når du som den eneste på jobben står opp for en sak, det er når du tør eksponere deg selv og egne svakheter uten å være redd for å bli dømt og det er når du velger å gå for drømmen din når de rundt deg sier at du ikke kan. Bare så det er klart: Jeg mener ikke at man alltid skal gå på tvers av hva «alle» andre mener eller gjør, men det er når du gjør det du får testet hvor stødig du står i deg selv og hvor mye faen du egentlig gir.

Jeg selv prøver for eksempel å gi faen i fasadene, alle maskene og status. Jeg gir faen i hvilken jobb du har eller hvor mye du tjener, det er du som er interessant. Det er deg som person jeg skal danne meg et inntrykk av og ikke la meg blende av fin utdanning og fancy stillingstittel. Jeg har aldri vært mer ærlig ovenfor omgivelsene enn hva jeg er nå. Jeg respekterer andre og har ingen ønsker om å være ufin med noen, så når jeg er det som kan oppfattes som brutalt ærlig har jeg fokus på hvordan jeg formidler det. Men om noen spør meg om meningen min skal de få den. På en ordentlig måte.

Hva gir verdi/lykke?

Verdier er et vidt begrep og kan bety så mangt, men i denne sammenhengen tenker jeg på hva som gir verdi i hverdagen. Du kunne kanskje like greit kalt det lykke i denne sammenhengen. Hva er det som gjør deg lykkelig? Er det penger, frihet, status, en spesifikk hobby, natur eller er det mote og fashion? Det spiller ingen rolle hva det er, men finn ut av hva som gjør akkurat deg happy. Drit i om kollegaen har en million i årslønn om ikke penger er det som gjør deg happy. Drit i om vennen din har en Rolls Royce av en bil om du ikke interesserer deg for biler, og drit i om naboen din er «kongen på haugen» om du ikke bryr deg om status. Poenget er man bør velge det som er riktig for en selv. Fyll hverdagen og livet med det som gir deg selv mening. Ikke lev livet etter naboens eller noen andres forventninger.

For mitt vedkommende fant jeg etterhvert ut av at jeg måtte bytte ut deler av hva jeg hadde i livet med andre ting om jeg skulle få mer av hva som ga meg noe. Jeg fant ut av hva som var viktig for meg. Jeg ville for eksempel ha mer natur, mer friluftsliv, mer ro og mer frihet. Det var viktigere enn stort hus og fin bil.

Det å ta bevisste valg.

Enkelte steder i denne teksten har jeg nevnt valg. For å ta så riktige valg som mulig tror jeg at det kan være lurt å gå gjennom noen av de prossessene og avklaringene jeg såvidt allerede har nevnt. Hele livet består av valg. Å la være å velge er også et valg. Det er mulig jeg tar feil, men inntrykket mitt er at det på generelt grunnlag blir tatt overraskende lite bevisste valg. Du kan spørre en 30 åring, 50 åring eller 70 åring om hvorfor de har valgt slik eller slik, hvorfor de har prioritert som de har gjort eller om hvorfor livet ble som det ble. Overraskende ofte vil svaret være at de ikke vet, det bare ble sånn. Det synes jeg er trist. Det fortoner seg som om livet på mange måter er bestemt allerede før du treffer gulvet på fødestua. Løpet er lagt, du skal gjennom den samme mølla som de fleste andre. Det er ingenting i veien med dette om det er det du vil, men pokker heller, om du vil noe annet så sørg for å velg din egen sti i krattet.

Når man velger noe må man ofte velge bort noe annet. Det er ikke alltid slik som hos Ole Brumm at man kan si ja takk begge deler. Noen ganger er valgene lette mens andre ganger kan det være fryktelig vanskelig. Selv valgte jeg for noen år siden å avslutte et langvarig forhold. Vedkommende jeg var sammen med var veldig bra på alle måter og var i seg selv ikke grunnen til at jeg valgte å avslutte. Men det neste steget ville være barn med alle forpliktelser det medfører. Slik jeg så det var ikke dette kompatibelt med hva jeg ønsket mer av i livet på dette tidspunktet. Langt ifra et lett valg, men jeg kunne ikke få begge deler. Egne barn og familie ble derfor satt på vent til fordel for drømmen som hadde blitt til.

Det er skremmende lett å la seg fange i hverdagen, men det er når du vet hva som er riktig for deg, tar bevisste valg og gir litt mer faen det virkelig begynner å skje ting. Det er ihvertfall min erfaring etter at jeg startet med å ta langt mer bevisste valg enn hva jeg gjorde tidligere. Og om du skulle synes det er skummelt å ta det som fortoner seg som store valg er det mest sannsynlig ikke slik at de trenger være livslange. Skulle det vise seg å være feil valg er det ikke verre enn å gjøre en ny endring, da prøvde du i det minste.

 

Jeg ville ha mer av dette

 

Om jeg tror jeg sitter på fasiten, eller tror jeg har peiling? Ikke i nærheten, jeg har ikke et eneste studiepoeng. Dette er utelukkende noen tanker omkring de erfaringene jeg selv har gjort meg og et forsøk på å svare de som spør meg om det å velge annerledes. Det rent konkrete om hva som er riktig for hver og en av oss vil være forskjellig, men jeg tror mange av de samme mekanismene og prossessene kan være like helt uavhengig av hva man ønsker i livet.

Dette ble et langt innlegg, men allikevel ganske kort tatt temaet i betraktning. Om du fremdeles henger med skal du vite at jeg håper du velger å leve ditt eget liv som du vil, og ikke etter naboens forventninger.

Jeg har ihvertfall bestemt meg for at jeg ikke skal sitte rundt et kaffebål når jeg er 80 og svare «jeg vet ikke, alt bare ble sånn».