En sommer som fisker

Jeg har bestemt meg for å skru tiden 100 år tilbake og legger til fjells.

Jeg hadde lenge fundert på hva jeg skulle fylle sommeren med. Mange mindre turer, en langtur eller bare bo et sted gjennom sommeren. Utfordringen var finansene. Det ville ikke være mulig å være borte i 3 måneder uten noen daler som fant veien til en allerede slunken pengepung. Svaret ble å fiske. Jeg skulle for første gang fiske i håp om at det skulle bli kronasjer av det. Jeg forbannet meg på lange dager og minst like lange armer og satte kursen til fjells…

Jeg er så heldig å få disponere en gammel fiskebu fra 70 tallet med en beliggenhet på 1200 moh. Her tilbrakte jeg hele mars i tillegg til at 17 mai også gikk av stabelen der. Nå gleder jeg meg til å komme tilbake med barmark og isfrie vann. Jeg har tatt mine telefoner, og det er nå ordnet slik at jeg kan få solgt fisken. Om jeg får noen da….

På vei til fjells stopper jeg på Interpsort Fagernes, de er endel av fjellkjeden.no som jeg er så heldig å ha et samarbeid med. Her skal de siste fiskeremediene ordnes, og fiskeutstyr, ja det er noe de har et godt utvalg av. Etter å ha fylt på med både wobblere, sluker, oter og en ekstra stang går siste etappe langs asfalten opp til Filefjelltraktene.

Planen er som de fleste andre ganger ganske enkel. Ha basecamp i bua, fiske som bare pokker slik at det forhåpentligvis blir noen kronasjer og gå opp og ned med fisk 2-3 ganger i uka. Ganske enkelt egentlig. Jeg har valgt å gjøre det på gamlemåten. Jeg skal gå opp og ned med fisk 2-3 ganger i uken, og jeg skal ro. Det er enkelte som har himlet med øynene over det faktum at jeg for eksempel dropper motor, men jeg har bestemt meg for å gi det et forsøk.

Etter å ha kommet på plass med hele «flyttelasset» er det bare å komme seg i gang. Jeg har ikke mer enn tre dager før jeg skal til Lærdal på fotooppdrag for Driology (britisk merkevare innenfor fluefiske). Det er nesten som oppvarming å betrakte for resten av sommeren. Dagene går og fotooppdraget blir unnagjort. Det kjennes som om det er nå det begynner. Ganske raskt går dagene inn i hverandre. Jeg står opp om morgenen og fisker meg gjennom dagen og kvelden kun avbrutt av en times lunsjpause. Det er ikke til å komme fra at det blir noen blemmer i starten, men langt verre blir det etterhvert med baken. Etter et par uker har jeg ikke bare fått blemmer i baken, men det er i ferd med å bli saftige kjøttsår. Av hensyn til andre velger jeg å ha de bildene i det private albumet. Det er uansett ikke spesielt behagelig med timevis på tofta så jeg endre opp på Intersport Filefjell. Ut av døren kommer jeg med et liggeunderlag. Deretter polstrer jeg tofta etter beste evne. Det virker og timene i båten blir med ett bedre.

Jeg fører fiskedagbok hver dag, og kan etterhvert konstatere at fiske bare blir dårligere. Den første tiden har jeg fått helt ok med fisk, og enkelte dager leverer bra. Det er allikevel en nedadgående kurve… Jeg basere meg i stor grad på å dorge med to stenger. Enkelte dager viser det seg allikevel mer effektivt å kaste med en stang mens jeg lar båten drive med vinden. Tidvis leverer også oteren, men det er ingen tvil om at hva som er mest effektivt varierer fra dag til dag. Og slik går dagene, jeg blir mer og mer besatt av å få fisk. Dette er første gangen jeg tenker økonomi mens jeg fisker, og det gjør det definitivt til en annen opplevelse. Jeg tenker kroner og ører, kilopris og snittvekt. Jeg funderer på fisk døgnet rundt, jeg tenker og tenker, prøver og feiler. Timene går, dagene går og fisket blir dårligere og dårligere. Antall timer og «timelønn» tør jeg ikke engang tenke på selv om jeg har alt nedskrevet. Midt i streben etter fisk og kronasjer har jeg det allikevel bra. Jeg trives med å bruke kroppen, ro, gå og bære. Det er en hverdag som ikke er i nærheten av utfordringer knyttet til kvantefysikk. Jeg må bare få fisk. Stå opp tidlig, legge meg sent for å få flest mulig timer til å fiske. En annen ting som slår meg er at jeg sjelden har spist så lite fisk. Jeg har rett og slett ikke råd…

Juli blir til august og en ny utfordring melder seg. Jeg har så langt vært bortskjemt med en snøfonn like ved bua jeg har brukt som kjøleskap. Den er nå borte. Jeg prøver flere ulike metoder for å løse den nye problemstillingen. Jeg graver meg ned i torv og myr hvor jeg legger kjølebokser, jeg senker de til bunns midtfjords og jeg måler temperatur. jeg kan for alt i verden ikke risikere at fisken blir dårlig. Jeg ordner det på et vis, men turene opp og ned fjellet med fisk blir ikke akkurat færre.

I midten av august innvilger jeg meg «ferie». Ferieturen går til Helgelandskysten. Ingen store utflukter, men i stor grad et veibasert friluftsliv hvor jeg ønsker å se litt av denne indrefileten. For det var det virkelig og jeg har definitivt et ønske om å komme tilbake. Tett på to uker var ikke nok, og selv om det kan være fint med «veibasert friluftsliv» har jeg allikevel lyst til å ha en «ordentlig tur» i dette området. Når slutten av august nærmer seg er jeg igjen tilbake for å fiske videre. Jeg kommer til å fiske så lenge det er mulig. Det er været eller kvaliteten på fisken som skal bestemme når fiskesesongen er over. Nå begynner også nettene å bli mørkere så da er å også ta i bruk garn. Jeg rekker ikke fiske så mange dagene med garn før jeg møter Øyvind som driver Jotunfishing på Joker Tyinkrysset. Han lurer på om vi skal slå oss sammen om fisket. Etter litt diskusjoner frem og tilbake blir vi enige. Nå er det rakfisk som gjelder og ikke salg av ferskfisk lengre!

Øyvind og jeg bestemmer oss raskt for at det er garnfisket vi skal satse på. Vi setter garn i hopetall, trekker garn og renser garn. Opp og ned med fisk og legger ned til rak. Fisket er langt bedre enn hva det har vært den siste tiden og vi er mer enn fornøyde. Vi fisker og fisker. Strekker nok strikken vel langt ved et par anledninger med tanke på været som herjer. Det går ikke galt, men vi får allikevel straffen i form av kaos i garnene. Fisket er såpass bra at jeg er i ferd med å ta igjen de «utelatte kronasjene» fra tidligere i sommer. Da er det helt greit å fryse på både fingre og tær for det er ikke tvil om at etterhvert som september går ser vi slutten komme stadig nærmere. Så kommer dagen med stor D. Vi trekker garn som vanlig, men plutselig er reaksjonen til Øyvind alt annet enn vanlig. Opp av vannet trekker han en rugg av en ørret. Øyvind roper og famler. Jeg roper vel like høyt mens jeg ror mot land. Vi holder fiske under vann for det blir umiddelbart klart at denne skal settes tilbake. Vi kutter han ut av garnet og nyter synet av en vanvittig ørret før den slippes tilbake til dypet. En vanvittig opplevelse selv om det var i garn. Vi hadde ingen vekt med oss, men at den vær nærmere 5 kg enn 4 kg er ingen fiskeskrøne.

Dagene går og det er ikke til å komme fra at fiskesesongen nå er slutt. Det er med stort vemod jeg rydder i bua, pakker sekken og låser av bua for sesongen. Til tross for lange armer, blemmer, kjøttsår, frustrasjon og kalde fingre har det vært en fantastisk sommer. Og om du lurer på om jeg angrer på at jeg tok årene fatt i stedet for motor? Ikke i nærheten!

Dette ble et kort innlegg om en lang sommer. Kanskje aller mest for at jeg igjen har et håp at jeg skal blåse liv i denne hjemmesiden/bloggen igjen… Jo, og om du vil kjøpe rakfisk er det bare å skrike ut!