Trollmorgen

Lyngen er rå og fuktig. På den andre siden av vannet ligger morgentåken tykk mellom morgentrøtte trær som dovner seg langs vannkanten. Jeg er i gammelskogen og jeg har sovet noen timer. Det er i denne gammelskogen jeg gang på gang har kommet tilbake for å finne hvile.

Nå er det igjen like før solen atter en gang skal titte over åsen i øst, noe som betyr at klokken må være omkring fire. I går var det døgnflueklekking og vakfest. I dag vil festen være over. Mange av døgnfluene vil allerede ha møtt sin skaper. De som i går satt på vannet med vingene til tørk som små seil i den lette brisen, vil i dag ligge på vannet med vingene strukket ut fra siden som midlertidige flytevester. De har nå gått gjennom alle sine stadier og snart fullført sin misjon. Det eneste som gjenstår er å sørge for at en utvalgt ørret skal få en proteinrik frokost. Den samme ørreten skal kanskje bli min frokost.

teltlivet_roteskuff_trollmorgen

 Storlommen holder meg med selskap når jeg varmes av dagens første kaffekopp. Vannkraftutbygging har sørget for at storlommens utbredelse har gått kraftig tilbake, men enda kan jeg sitte og se på at den dykker for så å komme opp og hilse på med jevne mellomrom. Fossekallen vil ikke være dårligere. I bekkeoset i enden av vannet sitter den på steinen sin og neier som den alltid gjør. Jeg bukker tilbake og hvisker god morgen. Solen svarer meg og titter så vidt over åskammen. Morgensolen farger vannet rødt, og jeg lukker øynene og kjenner dagens første solstråler treffe ansiktet. Jeg lever.

I morgendisen ser jeg det første ørretvaket, men det er ikke nok til å gi slipp på kaffekoppen. Et vak blir flere, og det vakes sporadisk over hele vannet. I lyngen ligger fluestanga ferdig montert etter gårsdagens kveldsfiske, men jeg har ikke dårlig tid. I stedet blir jeg sittende og studere en elgokse som har gitt seg til kjenne der borte i myrkanten hvor den nå står og slukker tørsten. Jeg blir sittende oppetter stubben og fundere på om det er tilfeldig at nettopp denne elgoksen har vokst seg stor og sterk?

Et par timer senere blir jeg var et vak som skiller seg fra alle de andre. Det er et slikt vak som gjør at du vet at det er en storørret som har brutt den speilblanke vannflaten. Sekundene går og den gir seg til kjenne igjen, denne gangen litt nærmere meg. Slik fortsetter den på sin ferd. Jeg ser raskt ruten den kommer til å følge. Den blir forutsigbar og jeg kan være i forkant. Jeg vet hvor jeg kommer til å se den neste gang, jeg har sett det samme før. Mønsteret den følger får meg til å tenke på harelosen som forrige høst gikk sine gjentatte runder i lia på andre siden av vannet i sitt eget forutsigbare mønster. Den morgenen var lyngen gul og dekket av rim. Men det var høsten i fjor, nå er storørreten snart så nære at jeg kan forsøke meg med fluestanga. På ny bryter den vannflaten. Jeg ser ned på fluestanga som er kledd i morgendugg. Den blir liggende ubrukt. Jeg vet hvor neste vak vil være, og det vil være lengre vekk fra meg. Om ikke lenge vil den være borte.

Storørreten er sett for siste gang, og fluestanga er fremdeles kledd i morgendugg når en lyd som ikke hører hjemme her fanger oppmerksomheten min. Jeg tar meg opp på kollen som er rett bakom meg for å få bedre oversikt. Duren har blitt høyere og etter en stund får jeg se trollet. Mellom krokfuruene jobber det seg en hogstmaskin innover gammelskogen. Jeg løfter blikket mot himmelen, og i makrellskyene som har kommet fra sør står teksten jeg en gang hørte i en sang.

Eller var det en drøm
La oss håpe det
Kanskje var det en drøm
Vi får vente å se

 

Først publisert: 23. juni 2015