Vi må ikke glemme skogen

Jeg har alltid snakket varmt om skogen. Jeg har da også mine mer eller mindre jevnlige skogsturer, og på en firedagers vandring i Agderskogene under årets påske fikk jeg en påminnelse om hvorfor. Jeg skjønte at jeg i mange år hadde tatt skogen for gitt. Alt har sin start, så også det friluftslivet man selv en gang tok sine første usikre steg inn i.

For mitt vedkommende synes jeg det er vanskelig å mene noe om akkurat når eller hvor friluftslivet mitt startet. Var det når jeg satt i bæremeis på korte skogsturer, var det når jeg som seksåring satt med fiskestanga og ventet på at småørretten skulle bøye stangtuppen, var det når jeg som åtteåring høyt og stolt proklamerte at ”nå stikker jeg på skauen og jakter!” med min egen pil og bue eller var det min første overnatting i skogen som ti-elleve åring uten voksne tilstede? Jeg vet ikke, og det spiller heller ingen rolle.

teltlivet_roteskuff_skriblerier_vimåikkeglemmeskogen1

Påsketuren ble i år til skogs

Det jeg kan si er at det var skogen som var rammen og arenaen for starten av friluftslivet mitt, uavhengig av når og hvordan man velger å definere starten. Det var skogen som dannet rammen når jeg fisket, det var i skogen jeg hadde mine utenetter, det var i skogen jeg jaktet og det var i skogen jeg gang på gang sovnet og våknet til fyrrig orreleik. Slik kunne jeg fortsatt, men fellesnevnerne for alt jeg kunne nevnt er erfaringer, opplevelser og minner. De erfaringene, opplevelsene og minnene ville jeg aldri vært foruten, og det var i skogen alt ble til. Vil de som eventuelt opplevde at friluftslivet startet til fjells ha tilsvarende behov for å trekke frem fjellet? Er det utelukkende fordi jeg i mange år streifet langs dyretråkk i skogen som nå gjør at jeg skriver noen ord om, ja, nettopp skogen?

Når jeg hører at mennesker skal ut i naturen er det ofte snakk om fjellet og langstrakte vidder. Jeg leser om de samme fjellene og de samme viddene i ulike medier. Jeg skal ikke si at skogen aldri blir nevnt, men inntrykket mitt er at det er fjellet med tilhørende vidder som dominerer. De senere årene har fjellet også tatt større og større plass i mitt friluftsliv. Jeg ville heller ikke vært fjellet foruten, og kommer derfor til å ha mange fjellturer også i år. Både korte og noen litt lengre.

teltlivet_roteskuff_skriblerier_vimåikkeglemmeskogen2

 Barmark siste dagen i desember

Om det eventuelt skulle være slik at fjellet er, eller i det minste skulle fortone seg mer forlokkende enn hva skogen gjør, hvorfor er det da slik? Jeg vet ikke, men andre vil sikkert kunne ha mangt et godt svar eller gode forklaringer på det. Gjennomgangsmelodien i hva jeg ofte får høre i forbindelse med fjellet har elementer av storslagen utsikt, ro og mektig i seg. Enkelte tilfredsstiller også mestringsfølelsen sin ved å bestige fjelltopper av ulik karakter.

Utstikt. Om storslagen utsikt er å kunne se langt uten hindringer i synsfeltet må jeg medgi at fjellet i så måte er skogen overlegent. Det skal riktignok nevnes at du finner dine utsiktspunkt også i skogen hvor du kan skimte tjern og vann blinke blant skogkledde åser som strekker seg så langt øyet kan se.

Jeg prøvde å finne en definisjon på utsikt. Noen fant jeg, men ingen var særlig gode etter mine begreper eller fra ”kilder med særlig tyngde”. Som hos de fleste andre tror jeg, er det første som slår meg noe slikt som at utsikt er et sted med fritt synsfelt hvor jeg kan se langt, og jeg befinner meg gjerne høyt i terrenget. Kanskje slår dette meg fordi at med begrepet utsikt følger det gjerne også et adjektiv som avgjør om utsikten er god eller dårlig, men hva gjør den egentlig til god eller dårlig? Hva er god utsikt?

Om utsikt skulle være det du faktisk ser så står ikke skogen tilbake for fjellet på noen måte. Husk at det er gjerne de små tingene som gjør seg gjeldene i skogen. Det gjelder bare å se de. Om det er knopper og skudd som spretter på trærne en tidlig vår, et yrende fugleliv, flittige maur som aldri blir ferdige med arbeidet, en bever som plasker i vannet med halen der du går langs vannkanten, en ”bjeffende” rådyrbukk i brunst eller en rekke sportegn av skogens dyr. Det er en konstant aktivitet blant innbyggerne i skogen. Du må bare ta deg tid til å se og lytte. Opplevelsene står nemlig i kø. Det var noen som sa til meg en gang at skogen er så død og kjedelig. Jeg kan ikke tenke meg noe sted hvor det er mer liv en hva det er i skogen.

teltlivet_roteskuff_skriblerier_vimåikkeglemmeskogen3

 Et rådyr på svøm

Ro. Som nevnt har også ro blitt trukket frem i forbindelse med menneskers opplevelser i fjellet. Nå som jeg akkurat har omtalt skogen som et sted med yrende liv ville det kanskje være å skyte seg selv i foten om jeg deretter trekker frem roen man opplever i skogen. Jeg synes ikke det. Skogen har det meste, også ro. Det er kanskje fordi skogen er tålmodig. Det er heller ikke uten grunn at en av de første barnesangene man lærer ”jeg gikk en tur på stien” har med seg det å søke skogens ro i første setning.

Om du ligger i lyngen med blå lepper mens du spiser blåbær fra strå, prøver deg på ørreten i et skogsvann når solen forsvinner bak tretoppene og farger himmelen rød, eller om du midtvinters ligger blant snøtunge bartrær mens du kjenner varmen fra tyribålet under en stjerneklar himmel og fullmånen får det til å glitre i snøen, da er det roen som er fremtredende.

Mektig. Alle de små tingene skaper sammen det som utgjør livet i skogen. Slik sett er er dette ganske mektig i seg selv. Den roen du opplever der du ligger ved tyribålet en kald vinterkveld er mektig. Roen blir stor når du tar den innover deg. En stor ro er mektig. Også i form av spesielle opplevelser eller i møte med store eller små dyr kan du få følelsen av å ha tatt del i noe stort eller mektig. Uansett gjør det noe med sjelen og hodet ditt. Skogen er tålmodig. Vi må prøve å være det vi også.

teltlivet_roteskuff_skriblerier_vimåikkeglemmeskogen4

 Solen står snart opp i øst

Det er elementer som går igjen begge steder, og begge steder har også sine særegenheter. Begge steder har sin sjarm. Fjellet kan være nådeløst, men i skogen finner jeg alltid trygghet. Årstidene er ulike i seg selv, og er i ulik grad og på ulike måter representert både i skogen og på fjellet. Ved årstidende følger også ulike opplevelser. Hver årstid hadde i så måte fortjent å bli omtalt hver for seg.

Slik jeg ser det er ikke det ene noe bedre eller dårligere en det andre, men jeg har nok en gang fått en påminnelse om hvor viktig skogen er for meg. Jeg vil ikke rangere skogen eller fjellet opp mot hverandre. Det finnes intet motsetningsforhold.

Vi må bare ikke glemme skogen.

Den er gjerne like i nærheten.

 

Først publisert: 23. juli 2014