En helgetur til området sør for Øyuvsbu

Som så ofte ellers var alt pakket og klart, og jeg kom meg avgårde tidlig akkurat slik som planlagt. Nei, det var vel heller slik at det første og det beste ble kastet i sekken før sekken i sin tur blir kastet i bilen. Vi begynte å gå ganske nøyaktig 20:00. Stedet var denne gangen området sør for Øyuvsbu.

Bilen ble parkert ved Suleskarveien som går fra brokke i Setesdal og over fjellet til Sirdal. Det er ikke mer en ca et kvarter fra parkeringsplassen før man kommer ned til Øyuvsbu turisthytte. Jeg så det var folk der, men skar av stien i bakken ned mot hytta og trasket videre sørover på østsiden av Øyuvsbuvatnet.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei1

Øyuvsvatnet

teltlivet_blogg_setesdalvesthei2

Kameralek langs Øyuvsvatnet

Sist jeg hadde sjekket værmeldingen så været ut til å være en smule ustabilt. Man ble ikke særlig klokere om man sammenlignet Yr vs Storm for de hadde stort sett det samme å melde bare forskjøvet noe i tid sammenlignet med hverandre.

Når jeg var i ferd med å legge Øyuvsvatnet bak meg så jeg da også mørke skyer komme seilende fra sørøst om jeg ikke tok mye feil. De så ut til å kunne inneholde både regn og tordenvær så jeg lot kameralek være kameralek og girte heller ned ett gir for å komme meg videre. Om jeg ikke lot fantasien løpe løpsk mener jeg også at jeg hørte det rulle noe torden langt borte. Jeg gikk og tenkte litt på dette med torden i fjellet og hvor utsatt man eventuelt er. Med den tanken i hodet så jeg noen i kano ute på Øyuvsvatnet med kurs mot Øyuvsbu. Som lynavleder hadde de også en fiskestang montert. Med disse i sidesynet følte jeg meg i det minste uhyre trygg!

teltlivet_blogg_setesdalvesthei3

De første skyene kommer over åskammen

Vi gikk ikke så mange kilometere, og det er nå en gang slik at det er alltid best å få opp hybelen før et eventuelt regnvær setter inn. Vi fant en riktig fin plass å etablere oss. Det viste seg også å være unødvendig å la pølsefingrene jobbe raskere en normalt med tanke på å få i stand hybelen. Det kom nemlig intet regn.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei4

Etter kroppsspråket å bedømme er jeg usikker på om Lopi ble fornøyd med arbeidet

teltlivet_blogg_setesdalvesthei5

Etter arbeid er det tid for lek og kos. Jeg prøver å lære Lopi akkurat den rekkefølgen.

Når teltet er på plass og Lopi har fått sin fortjente lek og kos blir oppmerksomheten i større grad rettet mot vannet og det som er av vak. Mon tro om det er fin fisk her? Vakaktiviteten er ganske så bra kan jeg raskt konkludere med. Det blir til at jeg kaster litt en halvtimes tid, men som så ofte ellers blir jeg sittende og observere aktiviteten og prøve å tyde det jeg eventuelt kan tyde av det som utspiller seg. Den halvtimen ga forresten ingen fast fisk, men det var to stykker som tok etter flua. Den første vet jeg var liten den andre vet jeg ikke.

Etter en stund med et par argusøyne i vannspeilet kan jeg si at det er snakk om en del småfisk her, men jeg er hellig overbevist om at en håndfull av de vakene utpå vannet og langt utenfor kastehold var stor fisk. Jeg er riktignok litt i tvil om det er godviljen min som spiller meg et puss, men jeg mener bestemt det er tilfellet. På denne tiden har solen bikket bak fjellene i vest bare for å la en praktfull måne overta scenen. Der kommer den smellfeit over åskammen i øst og jeg kikker på Lopi mens jeg forklarer han at vi skal være takknemlige over slike stunder.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei6

Fargespill i skyene da solen takker for seg

teltlivet_blogg_setesdalvesthei7

Månen har overtatt for solen

teltlivet_blogg_setesdalvesthei8

Litt mer kameralek mens Lopi har etablert post nede i høyre hjørne

Klokken er omkring 0100 når vi etterhvert finner horisontalen. Tilfeldighetene ville det slik at jeg våknet 0530 noe som hører med sjeldenhetene. I tillegg hadde jeg såpass med mot og optimisme i kroppen at jeg hoppet i tøyet, krabbet ut av teltet. Morrabettet vet du! Det er saker det. Alltid godt fiske tidlig på morgenen må vite.

Vel fremme med vannkanten står jeg rett opp og ned med et apatisk blikk på let etter vak. Jeg strekker armene i været og gjesper slik at posene under øynene må se ut som geleklumper aldeles ute av kontroll. Når jeg så møter blikket til Lopi står det skrevet med store bokstaver. Hva pokker driver vi med nå far!? Vi skal sove nå! Jeg trenger ikke kjenne nevneverdig godt etter (eller lenge for den del) før jeg gir han rett og vi med krummet rygg og hengende hode finner veien inn teltåpningen igjen. Neste forsøk på å starte dagen gikk av stabelen 0830.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei9

0830 og kokkeleringen står for tur

teltlivet_blogg_setesdalvesthei10

En kattevask er unnagjort og nå en kopp kaffe, se da kan dagen starte

Etter frokosten og litt vasing ble det en tur i traktene omkring oss. Været var strålende og skjorten ble værende igjen ved teltet. Det gjorde kanskje fornuften også…..Vi vandret rundt uten mål og mening. Det vil si, Lopi var på konstant jakt etter iltre lemen, og rett som det var lot jeg han holde på litt før jeg dro i båndet. Jeg ble rett og slett stående og se på flotte omgivelser og en nydelig utsikt.

Jeg er vel langt i fra det som kan kategoriseres som noe typisk toppturentusiast, men vi var faktisk oppom et par topper (i mitt hode er det topper om ikke annet). Så mens jeg blir stående slik å beundre utsikten holder Lopi på med den nevnte jakten. Jeg vet ikke hvor lenge vi hadde stått slik, men jeg glemte meg vel bort en smule der jeg sto og kikket. Jeg kikket helt til jeg hørte små «skrikelyder». Det var et lemen som tydeligvis, og med rette, så døden i hvitøyet. Lopi hadde gjort kort prosess. Et stakkars lemen var killed in action (KIA). Med dette vendte vi snutene tilbake mot hybelen.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei11

 

teltlivet_blogg_setesdalvesthei12

teltlivet_blogg_setesdalvesthei13

Stø som fjell

teltlivet_blogg_setesdalvesthei14

Grønt sa du?

teltlivet_blogg_setesdalvesthei15

Helt uten fornuft

teltlivet_blogg_setesdalvesthei16

Utsikt

teltlivet_blogg_setesdalvesthei17

En stakkars lemen tapte slaget

teltlivet_blogg_setesdalvesthei18

Tilbake til heimen

På bilde rett ovenfor kan kanskje fornuften skimtes for de som har godt syn. T-skjorten henger fremdeles til tørk. Jeg har allerede nevnt at været var strålende, og uten verken tøy eller solkrem kan man si at slikt har visse bieffekter. Det tok jeg konsekvensen av og t-skjorten ble hengt over hodet og ullskjorten tatt på. For å toppe det hele var det bare å ikle seg skallbuksen. Vel bekomme!

Det var heldigvis sent på dag da jeg gjorde denne erkjennelsen om at noe måtte gjøres. Det er vel også en liten ripe i lakken å gå tom for strøm på kamerabatteriet, men slikt skjer når man har pakket og vært ute i god tid. Det blir derfor ingen flere bilder, men jeg kan avslutningsvis si at ved halv elleve tiden på kvelden roet vinden seg, og jeg fikk på ny se de samme vakene jeg lurte på om det var godviljen min som hadde konstruert kvelden i forveien. Også denne gang langt utenfor kastehold…..