Fra Haukelifjell til Haukelifjellet, 20 dager på tur (05-24 aug)

Så var det min tur til å ha noen av mine opparbeidede ferieuker, og med det følger anledningen til en noe lengre tur enn hva man får til ellers i hverdagen. Fasiten ble til slutt en tur på 20 dager fra Haukelifjell til Haukelifjellet. 20 dager fra Haukelifjell til Haukelifjellet høres kanskje ut som mange dager for lite. Faktisk ikke mer enn fattige to bokstaver, men jeg skal komme tilbake hvordan det henger sammen.

Jeg parkerte like ved Haukeliseter hvor jeg startet. Kursen ble satt sørover. Hvor jeg skulle avslutte turen visste jeg ikke. Sekken var pakket for 3 uker på tur. Turen skulle bli til underveis. Dette hang delvis sammen med noen småproblemer med bena så jeg var fast bestemt på å starte rolig, og heller øke på etterhvert dersom det skulle bli aktuelt. Det er heller ikke til å komme ifra at sekken nødvendigvis blir noen kilo når man pakker for tre uker, og i mitt tilfelle inkluderer det også hundemat. Kløv er på agendaen og snart skal rakkaren få bære sin egen mat. Startvekten var tett på 35 kg. Trøsten var at sekken ville bli lettere etterhvert.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei1

Turen startet i godvær

Vi la i vei i flott vær, og med entusiasme over dagene som var i vente. Som nevnt skulle starten bli rolig. Vi gikk derfor heller ikke mange kilometerne før vi satt opp teltet for første gang på denne turen. Ikke bare på denne turen forsåvidt for et nytt telt skulle innvies. Et Hilleberg Nallo 2 har nemlig fått ny eier, og jeg var sent på hvordan førsteintrykket ville være av dette teltet.

Første leirplass ble ved Vassdalstjønn. Om det er fisk her vet jeg ikke, men jeg så ikke antydning til at det skulle huse fisk. Dagen derpå fortsatte vi videre og forbi Holmavatnet før vi noen kilometer senere la oss til ved Tverråna som har sitt utspring fra Litlavatnet. Her ble det i løpet av få minutter tatt på land et knippe småørret som endte i panna. Lopi fikk den minste av de minste.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei2

Middag

Vi fortsatte sørover langs DNT stien og kom etterhvert til Bleskestadmoen hvor vi tilbrakte en natt langs med Bleskestadåa. I elva så jeg småørret som pilte og jeg lot dem pile videre. Stanga ble altså ikke montert. På vei nedover dalen mellom det oppdemte Sandvatnet og Bleskestadmoen støkte vi også opp turens første rype. Forøvrig en grønn og frodig dal hvor det var flott og rusle langs småbjørkene.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei3

Nordenden og starten på dalen nedenfor Sandvatnet mot Bleskestadmoen

teltlivet_blogg_setesdalvesthei4

En seter i det fjerne

teltlivet_blogg_setesdalvesthei5

Midt i Bleskestadåa hvor det var lav vannføring

teltlivet_blogg_setesdalvesthei6

En ny middag som går inn blant favorittene

I løpet av de 4-5 første dagene var været stort sett bra med unntak av en av dagene om jeg ikke husker helt feil. Deretter skulle det bli mye vær. Mye vær i den forstand at det skulle bli svært skiftende resten av turen. Endel nedbør og sur nordlig vind preget allikevel mye og mange av dagene. Spesielt to av dagene og nettene ble ganske så vindfulle. Den første kvelden/natten som var ganske så vindfull var da jeg var på vei fra Bleskestadmoen mot Mostøl. Jeg valgte derfor å legge meg til nede i dalen langs med Gaukstølåa.

Fra Gaukstølåa passerte jeg Mostøl før det bar oppover mot Kyrkjesteinskaret. Oppover Kyrkjesteinskaret lå det ganske så mye snø i nordhellingen så om jeg hadde kommet sørfra her hadde nedstigningen gjennom skaret gått unna i et eneste renn. Snøen var allikevel fast og fin så det gikk greit å stampe seg opp selv om det tok en smule lengre tid.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei7

En støl på vei nedover dalen mot Gaukstølåa

teltlivet_blogg_setesdalvesthei8

Glimt av Gaukstølåa

teltlivet_blogg_setesdalvesthei9

Snart på toppen av Kyrkjesteinskaret

Når vi kom oss over Kyrkjesteinskaret kom også møkkaværet. Jeg begynte derfor ganske tidlig å se etter eventuelle leirplasser. Mellom Kyrkjesteinskaret og Krossvatn skulle det vise seg å være temmelig få gode teltplasser. Været spilte sikkert også en rolle, men det grønne frodige var byttet ut med gråstein. En liten periode opplevdes det som å gå i et stort steinbrudd. Det endte med at jeg slo opp teltet i området Vassdalane. Også denne natten blåste det friskt.

Det er en av kveldene omtrent på dette tidspunktet jeg bestemmer meg for hvor slutten av turen skal bli. Skavankene i bena har oppført seg bra, og jeg bestemmer meg derfor at jeg skal fortsette mot sørlandet. Jeg kunne jo valgt å gå til sjøen å dyppe tærne i tangen der eller gått til bygda hvor familien holder hus. Det som allikevel plutselig slo meg var at i bygda Iveland hvor jeg vokste opp er det et sted som heter Haukelifjellet. Det syntes som et passende sted å avslutte så det var det bare å begynne å øke dagsetappene.

Jeg følger i stor grad DNT stien ned til Bortelid, men jeg treffer allikevel på få mennesker. Enkelte var det å treffe på, men mange var det ikke å se i fjellet.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei10

Takk for dagens gåtur far!

teltlivet_blogg_setesdalvesthei11

Det «arbeides»

teltlivet_blogg_setesdalvesthei12

Og kartleseren sovnet fra hele arbeidet

teltlivet_blogg_setesdalvesthei13

Uværet er straks over oss langs Blåsjø

Om det var få mennesker å se var det desto flere lemen. Lopi forsynte seg grådig fra «matfatet» disse utgjorde. Det var nemlig ikke nok å ta knekken på dem lengre, de skulle også fortæres. Det ble en vane at han hoppet etter dem, og jeg tenkte ikke så mye over saken. Inntil en dag. Da satte Lopi i reneste dødsskriket og hoppet til værs. En sint lemen ga seg ikke uten kamp og hadde fått inn et siste bitt før han forlot oss. Lopi sto igjen som et spørsmålstegn, men frykten for lemen skulle vise seg å være kortvarig. Det var i det hele tatt mye lemen i fjellet. Ryper støkte vi også opp ved flere anledninger, men reinsdyrene så vi lite til annet enn et lite gevir. Det hadde jo vært stas for Lopi å få sett reinsdyr all den tid han er av rasen Lapsk Vallhund som egentlig er brukt til reingjeting.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei14

Kampen på liv og død blir avverget

teltlivet_blogg_setesdalvesthei15

En blodig og slukøret Lopi etter å ha blitt bitt av lemen

teltlivet_blogg_setesdalvesthei16

Vi var ikke vanskelige å be når det gjaldt å slå opp teltet på dette stedet

teltlivet_blogg_setesdalvesthei17

Rypemor

teltlivet_blogg_setesdalvesthei18

Bena høyt på en måte

Blåsjø blir lagt bak oss og vi passerer den enorme demningen i sørenden før vi karrer oss over Skorpaskaret på vei mot Breidadalen. I forbindelse med regnværet er det tidsvis en ganske skummel øvelse å spankulere over fjellene. Det er nemlig ekstremt glatte partier. Jeg er stort sett forsiktig, men allikevel må jeg ta turen i bakken ved to anledninger. Jeg slipper unna med litt skrubbsår og et hull i sekken. Glatte fjell sammen med snøbroer er vel kanskje det som er det «skumleste» på turen. De vadene som er på strekningen er greie og ingen form for risikosport. Om det er deler av fjellet som er grått og karrig kom jeg også over to steder hvor det var rene middelhavsfølelsen selv i den norske fjellheimen. Det ene stedet var hvor stigningen mot Skorpeskaret begynte. Kan være et passende sted å legge leirplassen. Eneste minuset er at det er like ved DNT stien.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei19

To glade vandrere

teltlivet_blogg_setesdalvesthei20

Middelhavsfølelse i den norske fjellheimen

teltlivet_blogg_setesdalvesthei21

Panorama ved Ulvtuvtjønn

teltlivet_blogg_setesdalvesthei22

Breidadalen kommer til syne etter en lang dag. Her nede blir det camp.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei23

Lavt skydekke sa du?

teltlivet_blogg_setesdalvesthei24

Uværet kan komme fort i fjellet. Dette var over meg på få minutter.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei25

Uværet er snart ferdig for denne gang og det rynkes på nesen

teltlivet_blogg_setesdalvesthei26

Samme kvelden som uværet på bildet over

teltlivet_blogg_setesdalvesthei27

God natt

teltlivet_blogg_setesdalvesthei28

Et lite stykke Norge

Da vi etter en stund kommer til Bortelid er på mange måter «fjellturen» over og de siste dagene vil foregå gjennom skogen på vei mot Haukelifjellet i Iveland. DNT stiene er borte og lemen og rype er erstattet med skogsfugl og en rekke dyrespor.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei29

Her er både demningen og boligen til Børre bever

teltlivet_blogg_setesdalvesthei30

God morgen ved Gyvatn

Som det er mulig å se har det vært lite prat og lite bilder omkring fisking. Det betyr ikke at jeg har vært i et område hvor det er lite med fiskemuligheter. Det er nemlig masse spennende fiskemuligheter langs hele strekningen jeg har gått. Det er slik jeg ser det to faktorer som har ført til lite og ingen fisking. Den ene er været. Av bildene å dømme ser det sikkert ut til å ha vært fint vær stort sett hele tiden. Det har det ikke, men det er stort sett da bildene har blitt tatt. Etter en dagsmarsj og vi er fremme ved leirplassen har jeg rett og slett ikke prioritert fiske i regn og vind. Heller ikke når det har vært ganske greit vær faktisk. Når jeg bestemte meg for å gå til Haukelifjellet i Iveland så definerte jeg på mange måter et mål med turen. Dette målet sammenholdt med at jeg latet meg til langt på formiddagen før jeg begynte å gå førte til at jeg ofte ikke slo leir før mellom syv og åtte på kveldene. Jeg har underveis planlagt en «fisketur» i dette området. Kanskje neste år?

Det at jeg underveis endte med et mål for turen var kanskje det som ga meg mest læring denne gangen. Ikke det at jeg aldri har hatt turer med definerte mål før, men jeg har vel sjelden vært det bevisst. Denne gangen derimot merket jeg at med et mål så gir det også et litt annet aspekt, og fiskingen ble som allerede nevnt bortprioritert. Uten å trekke frem så mange detaljer opplevdes det som å bli ganske styrende på mange måter. Dette er ikke nødvendigvis feil, og det går også an å kombinere det ene med det andre, men man må da være det bevisst og således ta hensyn til dette tror jeg. Ihvertfall må jeg det.

teltlivet_blogg_setesdalvesthei31

Langs noen av de siste myrdragene

teltlivet_blogg_setesdalvesthei32

Gutta boys på Haukelifjellet og turen er over

Takk for turen Lopi, rypekull og hordene av lemen. Også takk for en fin avslutning til skogens innbyggere!