Nå var det vår tur. Dette var turen vi lenge hadde sett frem til.

Så var endelig tiden kommet. Jeg og Lopi skulle tilbringe sommeren i fjellet. Forberedelsene var unnagjort, bilen pakket og vi befant oss på E-6 på vei nordover. Tanken på ørretfiske og det å bare være på tur fikk frem smilet der jeg supte kaffe fra termosen. Ingen spesiell rute var bestemt. Vi skulle bare være på tur. Jeg kunne ikke ønsket meg mer. To måneder. Kun oss to. Jeg ville ikke byttet med noen. Perfekt!

Kun en pit-stop hos Runar noen timer sør for Børgefjell gjensto. En kamerat med barndomshjemmet strategisk plassert akkurat nå. I tillegg til gjensynet med Runar skulle vi her pakke alle remediene som nå lå i kasser over i sekken. Tanken var som tidligere nevnt her på bloggen å pakke sekken for en måned av gangen. Nå som vi sto i garasjen hos Runar, og alt jeg skulle ha med første måned var å finne i sekken var jeg ganske så tilfreds. Alt fikk plass i recon packen akkurat slik jeg hadde sett for meg. Å prøvepakke sekken hjemme fikk jeg nå bekreftet ikke hadde vært nødvendig.

Tilfreds og med godfølelsen skulle jeg av gammel vane hive den over skuldra. Skjønt hive…… Hiver du noe som helst i den vektklassen der så er du enten full av preparater du finner på ulike lister, eller så har du gener som får den sunneste bondesønn til å bli misunnelig. Faktum var at jeg sto som ei krøkke og forsøkte å få luft mellom sekken og garasjegulvet. Etter litt pusting og pesing fikk jeg den til slutt på skuldrene og vaklet meg på vekta. Himmel og murstein for et tall som dukket opp. Etter noen halvhjertede forsøk på å overbevise Runar om at vekta måtte være feil, eller det å ha vekta på et murgulv kanskje kunne påvirke resultatet, skjønte jeg at det ingen av delene var noe særlig å holde fast ved. Det var ikke så mye som noen usle halmstrå engang.

teltlivet_blogg_forberedelser_borgefjell1

I garasjen til Runar

En stund senere når dette fryktinngytende tallet hadde seget inn satt jeg og Runar med en kopp kaffe og humret. Det var ikke annet å gjøre. Til slutt havnet alt pikk pakket igjen i bilen og jeg skulle tenke over det hele de siste timene på vei til Børgefjell. Saken var at jeg hadde fått plass til alt jeg skulle i sekken, men jeg skal ærlig innrømme at den veide langt mer enn hva jeg hadde forestilt meg. Jeg har pakket for tre uker i slengen tidligere og trodde jeg hadde sånn passe kontroll på hvor vekta ville lande denne gangen også. Det viste seg å være feil. Nå hadde jeg to valg. Enten kunne jeg sette i marsj med denne blytunge kolossen av en sekk, eller så måtte jeg gjøre om på opplegget allerede før jeg hadde startet.

Jeg kunne gjort det slik jeg hadde tenkt. Jeg kunne faktisk det. Men ettersom milene ble tilbakelagt langs E-6 kom jeg til at dette ikke ville være den beste løsningen. Summa summarum ville det være bedre å justere planen og re-proviantere hver 15 dag. Om jeg holdt fast ved den opprinnelige planen ville det bli unødvendig mye slit og sjansene for uhell ville også bli større. Selv om jeg ikke hadde planer om å gå særlig lange dagsetapper ville jeg i tillegg bli langt mindre mobil om jeg faktisk skulle ønske å forflytte meg over lengre distanser en dag. Det ble til at jeg leide meg et lite krypinn nord for Namsskogan hvor jeg reorganiserte og pakket om enda en gang.

Så, etter en lang innledning her, og enda lengre i virkeligheten sto vi til slutt parkert ved Smalvatnet. Med sekk og kløv på hver vår rygg tuslet vi av gårde. Vi skulle ikke lengre enn til Mattisflya inne ved Namskroken. I det vi hadde lagt den første granlia bak oss og vi bikket over toppen, og med det fikk utsyn over elvedalen hvor elva Namsen har sitt utspring fra Namsvatnet, kom følelsen av å være på tur. Med visshet om at turen også skulle vare i hele sommer var det en fantastisk følelse.

teltlivet_blogg_borgefjell-1

De første skrittene

teltlivet_blogg_borgefjell-2

Oppover første granlia

teltlivet_blogg_borgefjell-3

En kjapp pust i bakken

teltlivet_blogg_borgefjell-4

Akkurat bikket toppen av lia

teltlivet_blogg_borgefjell-5

Statskoghytta ved Namskroken

teltlivet_blogg_borgefjell-6

Vi nærmer oss Mattisflya

teltlivet_blogg_borgefjell-7

Fremme ved elva

teltlivet_blogg_borgefjell-11

Leir ved Mattisflya

Det jeg ikke har nevnt så langt er at vi startet turen med etterdønninger fra en influensa. Ideelt sett skulle sikkert turen vært utsatt, men det var likeså greit å komme i gang. Dette førte dog til at vi ble i denne elvedalen lengre enn hva vi ellers ville gjort. Det var allikevel noen flotte dager hvor vi raskt fant hvilepulsen. Det var rett og slett en ypperlig ramme for å komme til hektene igjen. Spissgraner med sine klaser av kongler tett i tett, glisne koller kledd i lyng med de majestetiske gammelfuruene og elva som renner gjennom dalen. Freia får ha meg unnskyldt, men dette ga meg følelsen av et lite stykke Alaska. Akkompagnert med fuglesang var jeg nesten tilbake til guttedagene der jeg surret med makkstanga langs elva. Det var ikke de helt store fangstene, den største var kanskje tett på 400 gram, men det var stor trivsel og vi fikk til mat.

teltlivet_blogg_borgefjell-8

Idyll

teltlivet_blogg_borgefjell-9

En fem minutter

teltlivet_blogg_borgefjell-12

Storelva

teltlivet_blogg_borgefjell-15

Med makkstanga

teltlivet_blogg_borgefjell-10

Småfisk

teltlivet_blogg_borgefjell-13

Middag for liten

teltlivet_blogg_borgefjell-16

Og middag for stor

I løpet av dagene her i elvedalen hadde jeg selvsagt også brukt en del tid over kartet. Av en eller annen grunn hadde jeg fått skikkelig los på et par små blå flekker. Det er jo av og til sånn at uten å helt kunne forklare hvorfor, blir man helt sikker på at et bestemt sted må det være storfisk. Det var ikke så mye ved kartet som skulle tyde på det, men sikker ble jeg uansett. Her var det garantert storfisk!

Kursen var dermed satt. Med en så godt som influensafri kropp var vi på vei mot disse små blå flekkene. Ikke vet jeg hva som skjedde, men når jeg forventet at jeg skulle se disse små blå flekkene bli virkelighet var det ingen å se. Hva pokker skulle det bety? Jeg er sjelden så påståelig at jeg beskylder kartet for å ta feil. I hvert fall ikke så mye feil.  Riktignok hender det at det kan være detaljer som avviker, men de blå flekkene var da pokker ikke så små! Og selv om Lopi har både tittel og tjenestegjør som stifinner fikk jeg meg heller ikke helt til å vende pekefingeren mot han. Etter en fem minutter med kartet skjønte jeg tegningen. Det vil si, jeg skjønte vi var 500 meter ute av kurs, men hvordan dette hadde skjedd skjønte jeg ikke. Det var ikke akkurat veldig krevende terreng å orientere seg i for å si det litt forsiktig…

teltlivet_blogg_borgefjell-17

Med kartet

Frem kom vi nå okke som. Jeg klarte ikke å bestemme meg for om dette var det jeg hadde sett for meg, for om jeg var optimist eller om troa hadde fått seg en knekk. Var det her storfisken skulle være altså? Det jeg hadde vært så brennsikker på bare timer tidligere. Det var ikke mer enn et godt steinkast over haugen til neste blå flekk. Vi trasket dermed opp dit. Usikkerheten var der fremdeles, men vi fant en fin teltplass og rigget oss til. Klart det er storfisk her sa jeg til Lopi, og kanskje like mye til meg selv. Og om det ikke er det skal jeg få en fordi om!

teltlivet_blogg_borgefjell-18

Fast fisk

teltlivet_blogg_borgefjell-20

Hvor er storfisken?

teltlivet_blogg_borgefjell-22

Morrpølse med potetmos er en god kombinasjon

teltlivet_blogg_borgefjell-19

Kaffetjeneste

Også her ble vi værende noen dager. Siden jeg hadde bestemt meg for at det her var storfisk måtte det selvsagt være det. Jakten varte derfor lengre enn hva den burde gjort. Vi fikk ikke annet enn småfisk, og jeg så ikke snurten av storfisk. Etter noen litt mer rasjonelle vurderinger kom jeg til at det var et vann ikke langt herfra som burde være å regne som et langt sikrere stikk med tanke på fiske. Sekken ble derfor pakket og vi forflyttet oss latterlig kort før vi igjen reiste teltet.

teltlivet_blogg_borgefjell-24

Teltet reises igjen

Nytt vann nye muligheter. Men i sur vind var det ikke mye fisk å kjenne der jeg sto og slang med stanga rett nedenfor teltet. Da var en siesta med Lopi vel så bra. Når siestaen så var unnagjort og ettermiddagskaffen var innabords forflyttet vi oss med nytt håp videre bortover vannet. På første kastet kjenner jeg noe i andre enden. Jeg tar tilslag. Det er fast fisk. Det er stor fisk. Pulsen hopper. Fisken hopper. Og jeg tror sannelig også Lopi hopper. Etter en feiende flott kamp, og en helt ukontrollert landing hvor Lopi gjør sitt ytterste for å «hjelpe» til, ligger det en flott kilosørret foran oss. I notatene mine står det bare takk, takk, takk, og det er en ganske passende beskrivelse av hva jeg følte akkurat da. Etter et kast, og en kilosørret, var jeg usikker på om jeg skulle fiske mer. Om jeg i det hele tatt skulle ta et eneste kast til den dagen. En ting var at jeg hadde en fantastisk følelse akkurat slik det hele var akkurat da, men jeg får meg heller ikke til å fiske mer enn maten.

Det ble til at jeg fisket mer. Om jeg skulle være heldig å få mer fisk hadde jeg mat til i morgen også. Jeg fikk to til som jeg anslo var i overkant av 700 gram. Den første slapp jeg ut igjen. Sena var surret rundt hode og nakke, men den var ikke kroket på noen måte. Den andre skulle bli mat. I en pause hvor vi satt på en tue og kikket utover vannet fikk jeg øye på en fin fisk som beitet helt inne med land. Fluestanga hadde jeg ikke tatt med fra teltet, men nå var jeg i fiskemodus så i lett jogg bar det bort til teltet. Vel tilbake der jeg hadde sett fisken var jeg trolig altfor uforsiktig. Med høy puls og litt for ivrig skremte jeg den nok. Jeg så i hvert fall ikke mer til den. Vi satte oss på den samme tua igjen. Pattet på en snus og registrerte at vinden begynte å tilta. I hodet var jeg egentlig ferdig med fisket da, men livet var ganske fint på den tua så vi ble sittende en stund til. Så ser jeg det er oppe en ørret helt i vindkanten. Akkurat innenfor kastehold. Jeg reiser meg. Beveger stanga i jevne bevegelser og slipper snøret. Et sjeldent godt kast til meg å være. I enden av fortommen sitter det en god gammel Black Gnat. Den lander perfekt i kanten av bølgene som vinden har tatt med seg. Den har ikke mer enn fått lagt seg vel til rette før ørretkjeften er over den. Det følger et tilslag etter boka, og det er igjen fast fisk. Det er en sprek prikkepetter i andre enden som gir meg en minneverdig kamp. I hendene har jeg et prakteksemplar på mellom 800 og 900 gram. Flua satt fint i munnvika og den får friheten tilbake. I notatene står det igjen takk, takk, takk….

Så takknemlig som det er mulig å bli ruslet vi tilbake til teltet. Det blir ørretmiddag når solen går ned og fjellene farges oransje. En halvmåne slår følge med solen, og ikke så lenge etter slår også vi følge. God og mett ligger jeg i soveposen. Jeg tenker på at den siste kvelden av første uka på tur skulle alt klaffe. Det var dette jeg håpet på. Jeg sovner med et smil om munnen mens jeg mumler takk, takk takk…

teltlivet_blogg_borgefjell-25

Et av eksemplarene

teltlivet_blogg_borgefjell-27

Ganske lekkert

teltlivet_blogg_borgefjell-30

Den som ikke var kroket

teltlivet_blogg_borgefjell-28

Middagsforberedelser

teltlivet_blogg_borgefjell-32

Middag

teltlivet_blogg_borgefjell-31

Månen slår følge med solen

Den påfølgende dagen blir vi værende med vannet, men vi tar ikke et eneste kast. Vi har fremdeles kilosørreten fra gårsdagen, og det hele fortonet seg nesten som en dagen derpå. Det ble til at jeg forsket litt på det nye solcellepanelet og tok en rusletur for å se litt på utsikten før dagen plutselig var over.

teltlivet_blogg_borgefjell-23

«Dagen derpå»

Vi tar også en tredje dag ved vannet, for er det noe vi ikke har så er det hastverk. Utpå ettermiddagen ruslet vi igjen bortover vannet, men denne gangen passet vi på å ha med oss begge stengene. Igjen blir vi sittende på ei tue og speide utover vannet, og til slutt blir jeg var et vak. Jeg kryper sammen og lister meg bortover. Jeg hysjer på Lopi og stirrer mot vaket. Den er fortsatt oppe på samme sted. Da vi nesten er i posisjon får vi plutselig selskap av en måke. En unormalt påtrengende måke faktisk. Jeg som nettopp hadde listet meg på tå hev og hysjet på Lopi står nå og vifter med begge armene over hodet. Det der var jo rene kamikazemåka! Samtidig blir jeg klar over at vi så å si står plantet midt i et måkereir. Det er dermed bare å beklage ovenfor måka og si farvel til det vaket.

Tilbake på tua. Patte på en snus. Speide. Vak. Det er igjen vak å se, men utenfor kastehold med fluestanga så vi blir sittende og vente. Til slutt er det en ørret som bryter vannfilmen innenfor kastehold. Igjen er det Black Gnat som er våpenet, og igjen er jeg velsignet med et godt kast. Den tar flua, og i to sekunder så er det som om verden eksploderer. Det er storørreten med stor S som har tatt flua. Men etter en eksplosjon blir det stille. Dørgende stille. Snøret er ikke lenger stramt. Det er like slapt som en brunsnegle med middels kondisjon. Men umiddelbart er det et nytt vak. Og jeg kaster på nytt. Ørreten tar igjen, men snøret forblir slapt. Det var da merkelig. Det hender selvsagt at det ikke blir fast fisk, men det var noe som ikke stemte. Ubevisst tar jeg opp flua og tar en titt på den. En Black Gnat i krokstørrelse 14 kan pensjoneres. Kroken er bøyd. Storørreten med stor S vant ikke bare kampen. Den satte evige spor på mer enn en måte. Jeg tok noen umotiverte kast med sluken og dro opp en halvkilos, men det ble ikke det samme. Jeg var tom. Med regndryppene som nå hadde kommet ruslet vi til teltet og trøstet oss med nudler. Dagen etter forlater vi vannet jeg tror vil bli «vannet mitt» i Børgefjell.

teltlivet_blogg_krokboy

Krokbøy

Etter dette svinser vi litt rundt i området Jengelskardvatnet, Langvatnet og Jengelvatnet. Det blir ikke de store fiskemessig opplevelsene, men vi får fremdeles til mat. På en odde ved Jengelvatnet er det et par hytter og en innhengning tilhørende samene. Det får meg til å tenke på hvor lite jeg faktisk kjenner til historien deres. Historien til samene blir derfor enda en post på «to do» listen når jeg kommer hjem.

I disse dagene opplever jeg at klipsen på hoftebeltet ryker. Det var en overraskelse jeg ikke så komme. Den henger så vidt sammen, men den bør definitivt utbedres. Det blir en ting å fikse når jeg er tilbake ved bilen. Forhåpentligvis har de et som passer i Namsskogan.

teltlivet_blogg_borgefjell-36

Innhengning

Vi treffer etter hvert stien som kalles Jengelvegen og det bærer nedover Orrekskardet. Vi slår leir ved Orrekvatnet, og når vi våkner er det til vår første skikkelige sommerdag. Formiddagen forløper med kaffe i strålende solskinn før vi pakker sekken og trasker videre. Vi skulle ikke komme særlig langt før været slo om og det igjen var regn i lufta. Vi slår leir i Storelvdalen litt tidligere enn hva jeg hadde tenkt, men det spiller ingen rolle. Sent på ettermiddagen har vi litt oppholdsvær, og jeg finner frem stanga. Det går en riktig så fin renne like nedenfor teltet. Jeg har ikke sett noen vak, og jeg slenger en stund med spinner uten kjenning. Plutselig hugger det til og det er et voldsomt utras. Sena havner i bjørkekvistene langs elva og jeg er redd for at jeg skal miste den. Heldigvis får jeg løsnet sena ganske greit og fisken er fremdeles i andre enden. Det er som en torpedo fyker rundt ute i elva før den etter en stund mister noe av drivstoffet. På land ligger det igjen en kilosørret. Jeg hadde faktisk trodd den skulle være større etter kreftene den viste. Dagen etter er det skikkelig møkkavær så vi holder oss stort sett i teltet.

teltlivet_blogg_borgefjell-39

Ved Orrekvatnet

teltlivet_blogg_borgefjell-41

På loffen

teltlivet_blogg_borgefjell-42

I Storelvdalen

teltlivet_blogg_borgefjell-45

En skikkelig fighter

teltlivet_blogg_borgefjell-46

Enda en ørretmiddag

teltlivet_blogg_borgefjell-44

Skal ikke jeg få?

Derfra gikk turen sørover langs Smalåsen og til et av vannene der. Vi hadde en upåklagelig kveld, men det ble ikke fisket. Jeg så heller ikke et eneste vak så om det faktisk var fisk der vet jeg ikke. Underveis nedover Smalåsen oppdaget jeg enda et problem med hoftebeltet. En av de to skruene som holder det fast til ramma hadde løsnet. Skruen var der fremdeles, men mutteren var borte. Dette var enda verre enn klipsen som utrolig nok fremdeles hang sammen. Om selve hoftebeltet skulle løsne fra ramma ville det ikke være noen fornøyelse å gå med sekken. I tillegg til å prøve å skaffe meg en ny klips måtte jeg nå innom en jernvarehandel for å få tak i en mutter også.

Jeg stilte den innebygde klokka slik at vi våknet tidlig den påfølgende morgenen. Vi pakket raskt sammen og la i vei mot bilen. Før vi nådde bilen møtte vi fjelloppsynet. Vi slo av en prat, og jeg minnet vedkommende på at hun ikke måtte glemme at hun hadde verdens beste jobb. Deretter bar det sporenstreks til bilen. Der slo vi også av en prat med et par karer som var i ferd med å pakke sekken på vei mot noen kjente, og noen litt mindre kjente ørretvann. Etter femten dager rørte jeg igjen i dieselen. Jeg må innrømme at jeg kjente på at det var litt kjedelig at det var dag femten jeg rørte i suppa og ikke dag tretti.

teltlivet_blogg_borgefjell-47

Ved et vann på Smalåsen

teltlivet_blogg_borgefjell-48

Problem nummer to med hoftebeltet

teltlivet_blogg_borgefjell-49

På vei mot bilen

teltlivet_blogg_borgefjell-50

Sekken er snart som ny (det gikk forøvrig ikke noe ras)

I Namsskogan fant vi raskt en jernvarehandel hvor vi fikk tak i en mutter. Klipsen var det derimot verre med. Vi fant til slutt det vi lette etter på G-sport i Grong. En sportsforretning med overraskende bra utvalg når det gjelder fiskeutstyr. Kjekt å vite om dersom du skulle være i beita etter fiskeutstyr i dette området. Med «ny» sekk og en burger i magen styrte vi mot Tomasvatn.

Fortsettelse følger…